Jeg vil bo i Hedalen  

MARIE EIKREM
Da jeg var i tretti-årene, fartet vi mye mellom Oslo og Hedalen. Vi visste ikke hvor vi ville slå oss ned. Jeg ville egentlig bo i Oslo, og da datter nummer én var to år, og datter nummer to noen uker, kjøpte vi oss en leilighet på St. haugen, i en gate rett bak Java kaffebar; kort vei til byinspirasjon og byens beste kaffe.

Allikevel var jeg ikke mer knyttet til Oslo enn at jeg fødte mitt andre barn på Fødestugo på Fagernes. Vi fortsatte å farte frem og tilbake mellom Oslo og Hedalen inntil den yngste var blitt to år. Men vi hadde litt ulik oppfatning av hvor vi bodde i den tiden. For jeg husker en dag vi ruslet en tur med barnevogn langs Hedalsvegen og kom i prat med en hedøl. L kunne fortelle hedølen at vi var nyinnflytta. Er vi det, tenkte jeg da, trodde da vi bodde i Oslo.   

Men i Oslo fikk vi ikke barnehageplass der vi ville. I Hedalen på den tiden hadde den gamle barnehagen gjennomgått en forvandling og var blitt til Hedalen Naturbarnehage. Begge barna fikk plass der med en gang, ingen ventetid. Så da måtte vi jo flytte og bli mer bofaste i Hedalen. Men jeg ville ikke selge leiligheten i Oslo. De fleste vennene jeg hadde, bodde også i Oslo. Men så skjedde det flere endringer. Det året vår eldste datter skulle begynne på skolen, skilte vi lag og vi solgte leiligheten. Jeg kunne flyttet tilbake til byen da. Det ville vært et bra tidspunkt, men jeg kjøpte heller et hus i Aspholt-grenda. Jeg ble etter hvert kjent med flere i bygda og det ble mindre og mindre aktuelt å flytte tilbake til Oslo. Dessuten med høye boligpriser ville jeg heller ikke hatt råd til å flytte, i hvert fall ikke hvis jeg skulle bo der jeg ville, slik jeg ville.  

Årene har gått, og huset mitt i Hedalen er blitt en base og en trygghet. De siste årene har også vært intense med eldste datter som har vært alvorlig syk uten at legene har kunnet stille noen diagnose.  

Hedalen eller livet i Hedalen, hverdagen og alle menneskene her som gjør sine greier og lever sine liv, betyr mye for meg. Jeg føler meg heldig som bor i en bygd som har så mye liv, og som huser så mange engasjerte innbyggere som virkelig bryr seg om bygda si. Det var kanskje tilfeldig at jeg havnet i Hedalen, men nå er det her jeg vil bo, og det er her jeg vil at barna mine skal vokse opp og gå på skole. Det offentlige tilbudet i Hedalen er godt nok, men ikke bra, og tilbudet er godt nok så lenge skolen ikke er for langt unna. Jeg har følt mye på hvor utfordrende det kan være å bo på bygda når man blir rammet av sykdom. Vi har måttet reise utallige ganger inn til Rikshospitalet de siste to årene.  

Siden august har jeg jobbet som lærer på ungdomsskolen og trives godt med det.  Hverdagen fungerer. Om ikke så lenge har jeg barn i ungdomsskolealder. Nå som livet mitt endelig har begynt å bli normalt fordi min eldste datter har fått medisiner som gjør at hun kan leve vanlig, dukker truslene opp om at slik vil det kanskje ikke bli allikevel. Jeg er ikke i tvil om at hvis ungdomsskolen legges ned, så vil hverdagen min bli slik at da vil ikke kabalen gå opp og da vil jeg synge en langt krassere trassvise enn Toras.

Og jeg tror ikke på at ungdomsskolen må legges ned fordi kommunen ikke har råd til å opprettholde tilbudet. Jeg tror kommunen vil legge ned ungdomsskolen fordi det mangler vilje til å opprettholde et godt skoletilbud i Hedalen. For kan noen forklare meg hvorfor kommunen kanskje vil ta seg råd til å bygge et kulturhus til flere titalls millioner samtidig som KS-rapporten viser en årlig innsparing ved å legge ned ungdomsskolen i Hedalen på kr 300 000,-!!!! Forstå det den som kan.