En annerledes nyttårsfeiring
Det er årets siste dag og tid for tanker og refleksjoner. I den forbindelse så kom jeg til å tenke på en annerledes nyttårsfeiring som noen hadde i disse traktene for nøyaktig 70 år siden i dag.
Jeg leser i generalmajor Paul M Strande sin bok «Fallskjermer over Vassfaret»:
«Dagene, elle rettere sagt nettene omkring nyttår (1944/45) ble en vellykket - eller heldig tid. Vi hadde nå fått meldt inn og godkjent i alt åtte slipplasser, derav fem i selve Vassfaret. Det ble et herlig klarvær med måneskinn størstedelen av perioden, og været var antakelig bra i UK og over Nordsjøen også, for vi fikk en serie med slipp.
Den 30. desember fikk vi således
særmelding for i alt seks plasser- og hva bedre var, vi fikk fly til alle,
endog to til hver av dem. Vi blinket forresten til en tysker også denne
natta. Saken var nemlig at vi var livende redde for å ikke blinke. Da vanket
det vondord fra UK om at vi ikke hadde vært på plass.
Følgen var at vi alltid tente lysene og satte i gang blinking av
kjenningsbokstaven straks vi hørte flydur. Det gjorde vi også denne natta,
men ved en anledning oppdager jeg at det var et to-motors fly, og siden de
allierte bare brukte fire-motors på denne tjenesten, slukket vi straks. Da
hadde nok tyskeren allerede sett blinkingen , for han gjorde et par svinger
over oss før han forsvant.»
«Vi jobbet hele natta og neste dag og så dro vi helt utslitte ned til
«Ambassaden» for å feire nyttårsaften. Da vi kom ned dit igjen, fikk vi oss
en gledelig forskrekkelse. Da var det sannelig særmelding igjen for to av de
plassene oppe på fjellet som vi nettopp hadde forlatt. Men det var 500
meters stigning opp igjen dit. Det var rigget til nyttårsfeiring i
«Ambassaden» og mat måtte vi jo alle ha.» Dødstrette var vi alle, men de som
skulle ha trøkken med å gå opp igjen, kunne jo ikke smake på
nyttårsdrammen.»
«Karene tok denne natta imot en last på Fjellvann og to på Storausttjern –
rullet skjermene sammen og stupte dødstrette inn i de hyttene som lå i
nærheten av disse plassene.»
Det skulle vise seg at strabasene var ikke over likevel, for om morgenen
hadde de fått høre rykter om at en tysk razzia var ventende, uten at de
egentlig visste hvor.
«Vi hadde imidlertid avtale med slippgjengene at om tyskere kom forbi
Aurdalsfjorden, skulle vi gå tilbake opp Hansespranget, så vi kunne bli en
større styrkesamlet i fall vi skulle bli angrepet.»
Det kom ingen tyskere forbi Aurdalsfjorden den nyttårsdagen, men i stedet
kom det en tropp på 30 tyske soldater som hadde gått opp fra Hedalen og var
på tur over til Vassfaret. Men heldigvis så snudde disse bare 3 km fra
slipplassen ved Storausttjern.
Noen lysblink i natten til et tysk fly, kunne lett ha gjort at historien om
hjemmefronten og krigen i Vassfaret hadde måttet bli skrevet på en helt
annen måte, enn det vi kjenner den i dag. Hvorfor tyskerne snudde like før
de nådde frem, om det var tilfeldigheter, eller om det var motet som
sviktet, det vil vi aldri få greie på.
Dette er en historie fra vår nære fortid som kan være verd å huske på når vi
i kveld, sytti år senere, skal feier at enda et nytt år skal begynne.
Godt nytt år!