Fossekallen

Foredrag holdt av Trond Øigarden på Vassfardagen

Langs de fleste elver i vårt langstrakte land finner vi en troststor fugl kledd i sort og hvitt som dykker etter maten sin sommer som vinter. Det er fossekallen.

Foto: Trond Øigarden
 

Fossekallen tilhører spurvefuglene, dvs samme orden som troster, meiser og spurver. Det er en familie fossekaller i verden, bestående av fem arter. «Vår» fossekall er utbredt i Europa, Nord Afrika og østover mot Kina, fra Tibet og østover finner vi brunfossekallen. I Nord Amerika, langs Rocky Mountains holder gråfossekallen til og i Sør Amerika finner vi ruststrupefossekallen og andesfossekallen.
 

Utseende og utbredelse

Fossekallen er 17- 20 cm lang og kjønnene er like, bortsett fra størrelsen, hannene er større enn hunnene. Hannene veier omkring 65 g og hunnene omkring 55 g. På avstand ser fossekallen svart og hvit ut, men på nært hold eller med kikkert ser vi at det også er mye brunt i fjærdrakten. Fossekallen er brunsvart på ryggen og på buken, den har hvitt smekkeparti, hodet er mørkebrunt og øvre del av buken kan også være brun, gjerne rustbrun.

Selv uten svømmeføtter er fossekallen godt tilpasset et liv i vann. De fleste fugler har luftfylte knokler, fossekallen har kompakte knokler for å lette dykkinga. Den har kraftige bein og tær, vingene er korte, men muskuløse. Dette gjør at den mestrer svømming og dykking godt. Og ikke minst; fossekallen har en ekstra stor fettkjertel, som den bruker til å impregnere fjærdrakten med.
 

Fossekallen er utbredt over hele landet, og utbredelsen følger elvene. Vi kan finne den i de fleste elver i landet, bortsett fra de bratteste og de mest stilleflytende. Fossekallen bygger helst reiret sitt på det stedet i elva det fosser og bruser mest. Det fossende vannet beskytter reiret mot å bli røvet, enten ved at reiret legges like inntil eller bak en foss eller fordi lyden fra fossen delvis overdøver ungenes tiggerop. Reiret plasseres altså nærmest mulig et fossende parti av elva, det legges på fjellhyller, i sprekker i berget, under markoverheng o.l. Noen ganger plasseres det på steiner ute i elva. Diverse menneskeskapte innretninger er også mye brukt. Under bruer, på H-bjelker og brukar, videre i dammer, gamle kvernhus og annet.
 

Reir, egg og unger

Fossekallens reir er overbygd, det ser ut som en iglo av mose. Åpningen er litt på skrå nedenfra, ikke større enn at fuglen greit kan smette inn og ut. Inne i dette ytterreiret av mose bygger fossekallen et «vanlig» spurvefuglreir av strå. Tilslutt fôrer den reirskåla med tørre blader, det blir reirets «madrass». Fossekallen er tidlig ute med reirbygging. Så fort snøen går og frosten slipper, slik at den får tak i reirmateriale, kan den være i gang med reirbygging. Det vil si, det er ikke alltid nødvendig å bygge nytt reir. Fossekallen bruker gamle ytterreir om igjen år etter år hvis de er intakte, den reparerer ytterreiret om nødvendig og bygger nytt innerreir. Innerreiret blir flattrykt etter bruk og røskes ut etter endt hekkesesong eller på våren før bygging av nytt.
 

Fossekallene legger vanligvis 5-6 egg i april-mai, som ruges av hunnen i 16-17 dager. Eggleggingstidspunktet varierer med vårens anmarsj, nordlig breddegrad og høyde over havet. Ungenes reirtid er 20-24 dager, de mates vanligvis av begge foreldrene. Etter utflygning mates ungene fortsatt av foreldrene i 1-2 uker før de blir selvstendige. De trekker raskt ut fra reirets nærområde og etter hvert også videre bort fra fødeområdet. Det er kun få fugler som vender tilbake til sitt fødeområde for å hekke, men ofte kan omkringliggende områder som ungfuglene oppholdt seg i den første høsten, også bli deres første hekkeområde.
 

Næring

Fossekallen er en insektspiser, dens viktigste næring er de vannlevende larvene av døgnfluer, vårfluer og steinfluer. Fossekallen finner så å si all sin næring under vann, den dykker etter føde i områder av elva med vekslende partier av grunne stryk og stilleflytende loner, særlig er partier av elva med overgang mellom stryk og stilleflytende partier attraktive. Derimot er dype stilleflytende partier og fosser/sterke stryk lite attraktive. I tillegg til døgn-, vår- og steinfluer spiser fossekallen også andre vanninsekter, som f.eks. mygg-, knott- og øyenstikkerlarver. Bløtdyr, krepsdyr og noe småfisk spises også.
 

Det har vært en del diskusjon omkring i hvor stor grad fossekallen spiser fisk. Det har til og med vært foreslått fra jeger og fisk-miljøer at fossekallen burde utryddes fordi den spiser rogn og yngel. Det vi vet er at enkelte fossekaller spesialiserer seg på fiskefangst, og at fiskefangsten er størst vinterstid. Men for det første har fossekallen insektspisernebb og er en typisk insektspiser, og for det andre utgjør fossekallens fangst en svært liten andel av all rogn og yngel i våre vassdrag. Derfor er det ikke grunn til bekymring for at fossekallen skal bidra til reduksjon av våre fiskebestander.
 

Trekk og ringmerking

Fossekallen finnes i hele landet og den er her hele året, men det er også mange fugler som trekker ut av landet. Trekkretningen er sørøstlig; de norske fossekallene trekker til Danmark, Sør Sverige og til de andre landene omkring Østersjøen. F.eks ble en fossekall merket i et reir ved Skrukkefylla i juni 2012, kontrollert i Østergotland i november samme år (407 km).

Det har siden 70-tallet vært en liten, men entusiastisk gruppe ornitologer i Skandinavia som har arbeidet med fossekallen, der ringmerking av både voksne og reirunger har vært en viktig aktivitet. Dette har gjort at det er forholdsvis mange gjenfunn og kontroller av ringmerkede fossekaller. Vi har derfor god oversikt over fossekallenes trekk. Ringmerkinga har også gitt spennende innsikt i fossekallenes hekkestrategi. Det ble tidlig lagt merke til at fossekaller som var forventet å trekke tilbake til Norge om våren, kunne finne på å hekke i Sør Sverige. Og da en fossekall hunn merket som unge i Telemark, hekket i Sverige og forlot reirplassen rett etter at ungene var flydd ut, reiste de svenske ornitologene etter til Norge, til hennes fødeområde for å prøve å finne henne igjen.
 

Dette lyktes ikke, men senere er det ved hjelp av ringmerkede fugler bevist at fossekaller har hekket i Sør Sverige tidlig i sesongen, for deretter å fly nordover i Sverige eller til Norge for å hekke med en annen make seinere i sesongen. Tilsvarende har man funnet at enkelte fugler først hekker i lavlandet, og seinere i sesongen hekker med en annen make i fjellet. Dette er en strategi som er lite kjent fra andre fuglearter. Grunnen til denne adferden er antagelig å utnytte insektenes fenologi, dvs utvikling, ved å forflytte seg på denne måten har fuglene et størst mulig matfat for oppfostring av sine ungekull. Antagelig er fossekallene godt kjent både i sitt hekkeområde og sitt overvintringsområde, og det er nok riktigere å karakterisere bestanden som skandinavisk enn som norsk eller svensk.
 

Vinterens innvirkning på fossekallbestanden

Fossekallene finner all sin mat under vann, og er derfor avhengig av åpent vann for å skaffe seg næring. Når elver og vann fryser til om vinteren må fossekallene trekke til steder med åpent vann. Dette betyr som regel til lavlandet og sydover i landet, eller ut av landet. På enkelte gode overvintringssteder kan det samle seg mange fossekaller vinterstid. Dette er i utos fra vann, stryk med god nok fart til at det ikke fryser og steder som er påvirket av kraftregulering.
 

I Lyngdal har Kurt Jerstad fulgt fossekallene siden tidlig på 70-tallet, og siden 1978 har han hatt full kontroll på alle hekkende fugler i vassdraget. I disse årene har hekkepopulasjonen variert fra 20-117 par. Det har vist seg at det er vinterværet og særlig isforholdene om vinteren som regulerer størrelsen på hekkebestanden. I år (2014) for eksempel har det vært en mild vinter, det betyr at det var forventet en økning i antall hekkende fossekallpar denne våren.
 

Trofast mot reir og make

Selv om fossekallene kan fly langt og kan veksle mellom hekkeområder i løpet av sesongen, kommer ofte fuglene tilbake til den samme elva år etter år, og til og med til det samme reiret. De er svært trofaste mot reirplassen og også mot maken. Det er mye som tyder på at om begge fuglene i et par er i live, vil de fortsette å hekke sammen i samme område som tidligere år. Da kommer vi inn på fossekallens familieliv. Som nevnt tidligere kan fuglene forflytte seg og bytte make mellom ungekull i samme hekkesesong. Det er også noe polygami, dvs. at en hann kan ha to hunner, ofte i naboterritorier. Det generelle bildet er likevel at et par holder sammen gjennom hele hekkesyklusen, de danner det vi kaller det sosiale paret. Dette paret bygger reir sammen og oppfostrer unger sammen, de er et sosialt monogamt par. I mitt hovedfag testet jeg om det sosiale paret også er seksuelt monogamt. Etter at genetiske analysemetoder ble tatt i bruk, har det vist seg at mange fugler som har vært karakterisert som monogame, i virkeligheten ikke er det. Det kan faktisk være flere fedre til ungene i samme reir. Men vår nasjonalfugl kan kalles både sosialt og genetisk monogam: Jeg farskapstestet 185 fossekallunger og bare tre hadde en annen genetisk far enn den sosiale.
 

Sur nedbør

Det meste av forskningen på fossekallen har dreid seg om hvordan fuglene takler forskjellig vannkvalitet, og da særlig hvordan sur nedbør virker på fossekallenes hekkesuksess. Både jeg og andre har vist at fossekallene får fram flere unger når det er god pH i elva enn når det er dårlig pH. En av grunnene til dette kan være at en del byttedyr forsvinner når pH synker. Det kan dermed bli noe vanskeligere å finne nok og god næring for å fostre opp et stort kull med unger. I Lyndalsvassdraget er det observert at en del fossekaller gir opp hekkinga helt i starten, dvs etter at fra 0-3 egg er lagt.

Først trodde man at dette skyldtes aluminiumforgiftning, men dette ble siden forkastet og man har landet på at det er kalsiummangel som er årsaken. Kalsiumrike byttedyr som krepsdyr, snegler og muslinger er de gruppene som først blir borte når surheten i vassdragene øker. Fugler trenger ekstra tilførsel av kalsium i forkant av eggleggingsperioden for å kunne produsere eggeskall.
 

Nasjonalfugl

Fossekallen ble valgt til nasjonalfugl ved en avstemning blant radiolytterne i 1963, altså var det 50 års jubileum i fjor. Begrunnelser for valget var at fossekallens fjærdrakt minner om fossefall fra fjellet, at den er en viking, den er utbredt i hele landet og er tilstede hele året. Jeg synes det var et godt valg. Norge har en stor andel av hekkebestanden av arten, vi er et land med mange vassdrag og mange fossefall. Fossekallen har tilhold i et miljø som har bidratt mye til vår velstand, nemlig vassdragene og vannkraften. Vannkraften er en fornybar energikilde med lite forurensning. Fossekallen er en indikatorart i forhold til rent vann, og kan derfor stå som symbol for et rent miljø og et bærekraftig forbruk.

Da må vi komme inn på vannkraftutbyggingens betydning for fossekallen. Når en regulering tar bort en hekkeplass fordi en foss tørrlegges, eller når reguleringen tar bort fossekallens mulighet for næringssøk fordi vannstanden blir for høy i det oppdemte området, så skjønner alle at dette kan ha betydning for hvor mange fossekaller som har tilhold i landet vårt. Særlig er det store fokuset på små kraftverk bekymringsfullt. Det har nemlig vist seg at et stort flertall av de elvene som er aktuelle for slike utbygginger, også er gode fossekallhekkeplasser. Det er fire typer avbøtende tiltak som kan hindre at fossekallene blir borte ved slike kraftverksutbygginger: Det er krav om minstevannføring, begrensning av utbygd strekning, etablering av trygge reirplasser og kanalisering av restvannføring.

Kasser 

Punkt tre, etablering av trygge reirplasser, betyr opphenging av hekkekasser for fossekallen. Disse kan henges opp i utløpet av kraftverket, under bruer nedstrøms kraftverket eller eventuelt ved inntaket, hvis det er restvannføring der. Når dette gjøres, kan hekkeplassen som oftest reddes på tross av kraftverksutbyggingen. Mitt håp er at det skal utarbeides samlede planer for små kraftutbygging, slik at vi sikrer en andel uutbygde vannfall, og at utbyggerne må pålegges avbøtende tiltak, spesielt opphenging av kasser.

En fossekallkasse kan enklest lages som en firkantet kasse med mål 20 x 20 x 20 cm, med en åpen vegg. Eventuelt kan kassene lages noe lengere og med åpningen ned, ved at noe av gulvet i ene enden av kassa fjernes. 

Da er det bare å oppfordre alle til å ta turen til ei elv og studere fossekallen og dens ustanselige dykking etter vanninsekter, være med å kjempe for at en del av våre vannfall forblir ubebygd og gjerne henge opp kasser ved kraftverk og under bruer for å hjelpe nasjonalfuglen med trygge reirplasser.

Aurdalsdammen

Foredrag ved Trond Øigarden Foto: Ole Knut Steinset

Fossekall. Foto: Ole Knut Steinset


Fuglekasseutstilling på Vassfardagen

Standen til Ørrin -  Norsk Ornitologisk Forening Valdres lokallag Foto: Ole Knut Steinset