Et historisk tilbakeblikk

ERIK SOLHJELL

Familien til moren min, Reidun Solhjell, hadde tilknytning til Hedalen ved at min morfar samt noen andre slektninger og venner sammen eide hytta Helseboden som ligger ved nordenden av Helsenningen. Derfor fikk også mor tidlig bli med på turer til Hedalen og Helseboden.

Men det å reise fra hovedstaden Kristiania (som Oslo het til 1925) og helt opp til Hedalen var ingen enkel prosess for 80-90 år siden. Mor fortalte at hun besøkte Helseboden allerede sommeren 1922, knappe 3 år gammel. Hun husket selvfølgelig i ettertid ikke noe selv fra denne første turen, men fikk senere høre fra andre i familien om hvordan selve reisen hadde foregått.

Sommeren 1922 var bilen slettes ikke allemannseie og ikke noe dagligdags syn på veiene, så turen til Hedalen den gangen gikk først med tog fra Kristiania til Heen (Hen i dag). Der gikk man over i dampskipet DS Bægna som tok familien med videre oppover Ådalselva og deretter langsetter hele den lange Sperillen. Dette var før Sperillbanen var bygget. Den kom først i 1926 og gjorde at man i noen få år kunne ta toget helt til Finsand syd i Sperillen før man dro videre med DS Bægna.

Vel fremme ved Nes i Ådal kunne man enten forlate DS Bægna, eller man kunne fortsette med skipet videre oppover Begna til Sørum. Begnaelven var gjort farbar helt opp til Sørum allerede i 1869; noe som sikkert ikke var helt enkelt å få til for et såpass stort dampskip som DS Bægna var. Den var over 25 meter lang og stakk 1,2 meter dypt. Ved liten vannføring i elva kunne det til sine tider være vrient å manøvrere skipet helt opp til Sørum.

Når man nådde Sørum, var mesteparten av dagen gått med til reisingen, og dermed overnattet man på Sørum Skysstasjon. Neste dag gikk så turen videre med hest og kjerre over åsen og ned til veien som gikk gjennom Hedalen.

På vei oppover Hedalen mot Helseboden, trolig tatt i 1924

Deretter fortsatte kjøreturen videre oppover denne veien til man tok av på den smale veien som førte opp til Sørbekksetra. Til slutt stoppet man ved sørenden av Helsenningen. Deretter gikk resten av turen pr. robåt over Helsenningen. Mor fortalte at det var folk fra Hedalen som stilte med robåt og fraktet hele følget over vannet.

Robåt Helsenningen, trolig 1924

Hele denne turen tok to dager frem til hytta, og nye to dager tilbake til hovedstaden, og dette begrenset selvfølgelig hvor ofte man kunne foreta slike turer. (I tillegg var det jo ikke vanlig med lange ferier den gangen.) Maten de trengte, ble kjøpt i Hedalen og ble fraktet opp enten med kløvhest helt frem eller med båt det siste stykket over vannet. Så den gangen kunne man med rette snakke om kortreist mat! Mor fortalte også at det lå mange butikker på veien oppover dalen.

Kløvhest med fører foran Helseboden, trolig 1924

Jeg har dessverre ingen bilder fra akkurat denne første turen, men i tillegg til de tre bildene ovenfor, som alle antagelig er tatt i 1924, har jeg også nyere bilder fra turer i 1935 og 1937. Da var både persontrafikken på Sperillbanen og båtruten med DS Bægna for lengst blitt historie, så nå ble turene foretatt med leiet bil og sjåfør.

Så vidt jeg husker, fortalte mor at turen fra Oslo til Helseboden tok omtrent en hel dag, og bilen kunne visstnok romme åtte personer med sjåføren. Hvorvidt det var mulig å kjøre med bil helt opp til sørenden av Helsenningen i påsken 1937, eller om de måtte ha hest og slede den siste biten, vet jeg ikke. Både Sørbekksetra og Helseboden har jo gjennomgått store forandringer siden disse bildene ble tatt.

Sørbekksetra 1937



Helseboden 1937

I 1940 var krigen kommet til Norge, og det var strenge restriksjoner på bruk av bil. Derfor måtte foreldrene mine og andre familiemedlemmer bruke sykkel for å komme seg til Helseboden den høsten. Det må ha vært et slit å sykle hele den lange veien fra Oslo til Hedalen, men det var antagelig eneste mulighet for å kunne besøke hytta den gangen.

Bubekksetra 1940



Hedalen stavkirke 1940

Når jeg ser på bildet fra Hedalen kirke i 1940, slår det meg hvor fredelig og idyllisk det virker, og man skulle ikke tro det var krig i landet. Men selv før 1940 var det neppe bare idyll; i følge mor var det trange kår i 1920-30- årene for svært mange av dem som bodde i dalen.

Helsenningen sett fra nordsiden 1940

I dag tar det bare ca. 2 ½ time for oss å kjøre fra Oslo og helt opp til hytta vår som ligger like ved Helseboden, og dermed er det ikke noe problem å dra på hytta selv for en kort helg.

For 90 år siden var det utenkelig. Og bildet av landskapet rundt Helsenningen har endret seg totalt på disse årene. Der det før kun var noen få setrer og knapt ingen hytter, ligger det nå hytter nesten overalt rundt vannet, og med en standard som ingen ville drømt om da mor var ung.

Det har ugjenkallelig endret landskapet, men samtidig er disse hyttene og bruken av dem med på å skape grunnlag for fortsatt liv og velstand i denne nydelige dalen som Hedalen er. Derfor er det viktig at vi hyttefolk er bevisste på at vi i størst mulig grad benytter oss av de mulighetene som finnes i Hedalen både når det gjelder butikker, håndverkere, kultur og andre tilbud. Da bidrar vi til at Hedalen fortsatt kan være et levende, aktivt samfunn til glede både for oss selv og for kommende generasjoner.