Stor stas med «1814 – en western på vidda»

I løpet av ungdomsårene har han hatt utallige opptredener her som amatørskuespiller, første gang da han var 13 år gammel. Denne gangen var det altså Statsteateret i samarbeid med Rogaland teater og Beaivvas samiske nasjonalteater med oppsettingen «1814 en western fra vidda» som brakte Cato tilbake hit.

Kålhoder, kuler og krutt var viktige ingredienser i den viltre og mørke komedien som ble vist på Nordre Hedalen forsamlingshus sist lørdag. Publikum fikk oppleve en dyster epoke i norsk historie fremstilt på en ellevill og humoristisk måte, men med en alvorlig undertone. Western-sjangeren var gjennomgående, og parallellen til indianerne var tydelig.

Året 1814 er et viktig år historisk sett for Norge. 400-årsnatten var over, og danskene måtte etter hvert slippe taket i oss. Dette førte til at Norge fikk status som egen stat. Nasjonalismen bredte seg, og dette fikk konsekvenser for samene. Det var bare de som eide sin egen jord som fikk demokratiske rettigheter etter grunnloven.

I forestillingen møter vi en same ved navn Ailo. Om jeg ikke tar helt feil, så er skuespilleren Egil Keskitalo same i virkelighetens verden også… Han spiller en vill, hedensk og rå lapp som har levd og lever sitt liv på vidda. Der gjelder kun de uskrevne lovene, og dette blir problematisk i møte med Norges lover. Norge har heldigvis mange tøffe cowboyer som kan håndtere slike «indianere».

Den anspente og nervøse guvernøren, som spilles av Cato Skimten Storengen, er én av dem. Han vil at den brysomme samen Ailo skal flytte og gi fra seg fjellet som inneholder store kobberressurser. Men Ailo gir seg ikke så lett.. Han viser seg å være en ekte lapp – en kruttlapp.

Guvernøren har støttespilleren Keyser som bærer Norges lover i sine hender.(Er det tilfeldig at skuespilleren heter Eidsvold, tro..) Keyser bærer den flotte tittelen lappolog, og er meget opptatt av å måle hodeskaller. Hans studier av hodeskaller gir oss et ubehagelig gufs og minner om ulike raseteorier fra andre historiske epoker.

Per Pedersen, spilt på en fremragende måte av Kim Sørensen, driver bar og er definitivt en eks-same. Han har tatt et oppgjør med sitt tidligere liv som same. Han har møtt Jesus og dermed er også det spirituelle i orden.

Plutselig dukker den fremmede cowboyen John opp. Denne tøffingen spilles av Per Kjerstad. John har drept en mann og er dømt til et liv på vidda.

Guvernøren øyner nå en mulighet til å bli kvitt den brysomme samen Ailo.
Hvis du ønsker å vite hvordan akkurat denne historien ender, så bør du bestille billett til en av de kommende forestillingene. Det er nemlig slik at: “What happens on vidda stays on vidda”.

Statsteateret sier om seg selv at de er en forening scenekunstnere som skal lage lavterskelteater av høy kvalitet for så lite penger for så mange som mulig. Dette ser det ut til at de lykkes godt med. Det er ingen tvil om at de tilbyr et lavterskelteater. I samarbeid med Rogaland teater og Beaivvas samiske nasjonalteater har de besøkt nesten alle fylkene i landet med hittil 40 forestillinger.

På spørsmål om hvorfor de valgte akkurat denne vinklingen og epoken i historien, svarer de: – 1814 er en så sentral epoke i historien at vi kunne ikke unnlate å berøre den. Vi ønsket imidlertid å unngå en nasjonalromantisk hyllest og valgte i stedet å sette søkelyset på undertrykkingen av samene og deres vanskelige situasjon. Vi ønsker å drive «viktig» teater for folk. Tilbakemeldingene fra folk rundt omkring i landet kan tyde på at de setter pris på denne type teater. I Kautokeino fikk vi naturlig nok ekstra mye oppmerksomhet med denne forestillingen. Når publikum trekker sine egne paralleller også til andre urbefolkninger og undertrykte menneskegrupper, da opplever vi at vi har lykkes med å drive viktig teater.

Scenografien er enkel - og genial. Noen paller, et vaskebrett og et stort hvitt laken skapte rammen rundt de ulike scenene i kveldens forestilling. I kombinasjon med lyd og lys var det lett for publikum å følge de ulike overgangene fra f.eks. baren til vidda. For ensemblet er det sikkert også overkommelig både å frakte og å rigge scenen på stadig nye steder.

En enkel scenografi stiller imidlertid større krav til skuespillerprestasjonene. Da er det ingen staffasje å gjemme seg bak. I denne forestillingen innfridde alle aktørene disse forventningene med sine tydelige og ulike karakterer.

Neste historiske epoke som Statsteateret skal gripe fatt i, er 1880 -utvandringen til Amerika. Jeg tror bestemt at publikum kan glede seg til nok en teaterforestilling der vi får presentert lavterskelteater av høy kvalitet for så lite penger for så mange som mulig.