Et angrep på Distrikts-Norge. Motmakt må til!

ANNE MARIE SKINNES LIE

Det kan godt hende noen kommuner vil slå seg sammen og leve godt med det.

Men kommunereformen som vi nå er vitne til, er preget av politisk retorikk, argumenter uten tilstrekkelig belegg og troverdighet, og betingelsene endres stadig. Godt hjulpet av næringsliv og presse blir reformen båret fram. Entusiastiske fylkesmenn er på turne med budskapet. Undertegnedes tillit til prosessen blir ikke større av det. En strukturreform løser ikke viktige samfunnsoppgaver. Hvilket Norge vil vi ha? Hvilket Norge er bærekraftig i framtida?

Regjeringen sier de ønsker styrket lokalt selvstyre.

Prosessen vi nå er vitne til, viser tvert imot et enormt sentralstyrt apparat.

Med storkommuner, og særlig de med byer og store sentra, vil småpartiene, utkantene og mangfoldet tape. Engasjement og deltakelse blir mindre. Geografisk og sosial tilhørighet er viktig for enkeltmennesker og grupper. Hvordan kan det bli mer demokrati av færre politikere og større avstander?

Interkommunalt samarbeid er gode eksempler på lokalt selvstyre. Med store kommuner vil selvfølgelig private aktører stå i kø for å drive skoler og velferdstjenester. Hvis det er målet?

Regjeringen sier de vil overføre flere oppgaver til kommunene, uten å ha utredet dette. Det er tomme ord. Utredningen burde vært gjort først i samarbeid med fylker og kommuner, og behandlet i Stortinget. 

Regjeringen sier vi må ha «robuste» kommuner for å løse velferdsoppgaver. Her har de ikke kommet med overbevisende argumenter eller regnestykker. Større enheter gir økt administrasjon, høyere lønnsnivå og flere nivå i organisasjonen. Min erfaring er at jo «høyere» du kommer i systemet, jo mer penger brukes det. I tillegg vil administrasjonen øke ved tilførsel av nye oppgaver. Det samme vil skje ved konkurranseutsetting av tjenester. Større enheter gir ikke automatisk bedre service, men det gir økt byråkrati.

Nærhet til offentlige tjenester er en rett også vi gjør krav på. Å likestille velferdstjenester med vareproduksjon, er et slag mot menneskeverdet. Det er ingen grunn til å sultefore kommuner og fylker.  Er utgifter pr. innbygger et rettferdig kriterium?  Sogn og Fjordane står for 3,8 % av BNP uten at olje og gass er medregna. Fylket produserte femte mest i landet pr innbygger i eksportverdi. De har ca. 2 % av landets befolkning. Mye av det samme gjelder for Nordland. De store inntektene fra olje, gass og vannkraftutbygging havner i Oslo-regionen. Sogn og Fjordane har mer enn 13 % av landets vannkraftressurser, men har høyest nettleie.  Areal og geografi må fortsatt ha betydning.

Regjeringens nye inntektssystem for fylkeskommunene, manglende økning i overføring til kommunene og nye forslag på en rekke sektorer, bidrar aktivt til økt sentralisering og økte forskjeller. Det er ingen grunn til å stå med lua i handa. En stor kommunesammenslåing vil være et demokratisk tilbakeskritt, der maktbalansen forstyrres. Sentraliseringen vil skyte fart. Velferden vil ikke ivaretas bedre, særlig ikke i distrikts-Norge.

Ved eventuelle forslag om kommunesammenslåing er folkeavstemninger en selvfølge. Togene, gulrøttene og truslene er ikke saken verdig. Hva tar de oss for?

Undertegnede håper våre politikere tør å stå opp og stå på.