Vår ”sønn” fra Nepal, Umesh Thapa

GUNVOR OG REIDAR HEIENE

Høsten 1996 bodde vi i Kathmandu, hovedstaden i Nepal. Inger Nordby, Anne Jordet, min søster, Vesla, og hennes svigerdatter, Mette, besøkte oss i høstferien. Da de skulle reise hjem, sa Vesla: ”Ta disse dollarene jeg har igjen og gi til noen som trenger det.” I aftenbønnen den kvelden ba vi Gud om å vise oss hvem som skulle ha disse pengene.

Neste morgen ringte det på døra, og utenfor sto det to fremmede kvinner. Den ene var mor til Umesh som var 15 år den gangen. Hun snakket bare nepali, men hadde med seg et brev der Umesh hadde skrevet på engelsk og fortalt at faren hadde fått et slag i hodet og var blitt lam på ene sida.

Dermed var familiens inntekt borte, og hun spurte om hun kunne få en jobb på Den norske skolen der jeg var rektor. Internatet på skolen skulle legges ned, så vi måtte si opp folk den høsten, men kanskje var dette familien som skulle ha de ca. 1200 kr Vesla la igjen??
 

Om ettermiddagen tok vi med oss gartneren vår som kunne tolke for oss, og dro hjem til familien som bodde i et gammelt hus i en landsby i utkanten av Kathmandu. Faren lå på ei stråmatte på golvet og var tydelig lam. I tillegg til Umesh hadde de ei eldre datter og en yngre sønn. Barna måtte slutte på skolen fordi de ikke hadde penger til å betale for undervisning, uniformer og skolebøker. Umesh var med på hele samtalen, og vi skjønte at dette var en veldig oppvakt, intelligent og ikke minst en veldig hyggelig gutt.
 

Vi avtalte med familien at hver måned, når de fikk regning fra skolen, skulle Umesh komme til oss og få penger til å betale regninga med. Hver måned kom han på de tider vi kom hjem fra skolen og middagen var klar så han kunne spise med oss. Og han spiste så mye at vi syntes det var rart at en så liten og tynn gutt kunne spise så mye. En dag sa Reidar til han: ”Har du ikke spist før i dag, du?” ”Nei,” svarte han, Vi har ikke råd til å spise mer enn én gang om dagen.”
 

Påsken 1997 fikk vi igjen besøk fra Norge: Hildegunn og Amund Grønhaug, Kjersti og Øyvind Jordet og Gun Kristin Løken fra Hedalen. Vi hadde ikke tid til å vise dem rundt i Kathmandu, men Umesh gjorde jobben til deres fulle tilfredshet, så da de skulle reise, ville de også gi familien noen penger. Det syntes jeg var flott. ”Men jeg skulle ønske at en i familien kunne få seg en jobb, ” slapp det ut av meg. Og da Øyvind og Amund hadde fått snakket litt sammen, ville de tilby Umesh sommerjobb i Hedalen.
 

Som norsk konsul i Nepal visste jeg at det var vanskelig å få visum og arbeidstillatelse til Norge, så jeg hadde egentlig ikke noen tro på at det kunne lykkes. Umesh fylte likevel ut søknadspapirene som jeg ekspederte til UDI, og jammen gikk det i orden.

Så da vi kom hjem fra Nepal, var Umesh allerede i sving med sommerjobb i Hedalen. Og han tjente så mye den sommeren at han kunne betale gjelda familien hadde måttet ta opp, og forsørge familien vinteren etterpå mens han sjøl gikk på skole. Og han fikk også komme igjen og arbeide i Norge flere somre. Dette ble til veldig stor hjelp for han og familien. Med litt ekstra hjelp greide han å fullføre tre år teknisk fagskole i Nepal, og den ble godkjent av NOKUT som likeverdig med et og et halvt år på ingeniørskole i Norge.
 

Umesh var heldig og fikk en friplass på Valdres Folkehøgskule der han gikk på linje for norsk språk og kultur. Deretter gikk han to år på Ingeniørhøgskolen i Gjøvik og fullførte med gode resultater. På Gjøvik hadde han rimelig hybel hos moren til Gun Kristin Løken, og han fikk sitte på med Harald Liodden hjem til oss i helgene. Han kaller oss mamma og pappa og er som en sønn for oss.

Siste året han gikk på Gjøvik, gikk Kabita, kona hans, på Valdres Folkehøgskule, og i april 2004 kom sønnen Elias.
 

Etter fullført ingeniørutdannelse, dro han hjem til Nepal og søkte jobber der. Det viste seg å bli fryktelig vanskelig, så etter et år var han tilbake i Norge, nå med studieplass i Trondheim.

Siden han var ferdig med studiene, har han vært ansatt hos Siemens i Trondheim. Etter hvert har han bygd på til sivilingeniør og tatt lederutdanning på BI. Nå jobber han som prosjektleder.
 

Den første tida han jobbet, sparte han penger og bygde et fint og solid(!) hus til foreldrene sine som erstatning for det gamle.
 

Når katastrofen nå har rammet Nepal, er det godt å vite at mor og søster til Umesh med familie er i god behold, men det føles veldig tungt å vite at så mange, veldig mange trenger hjelp, så vi oppfordrer alle til å være med å gi.