Rollemodellene

JAN SKAALEBRAATEN
Jeg har med stor undring og innlevelse lest om skoledebatten og ”bygdekrigen”, og nå at politikerne ikke vil stille opp for Bygdeutvalget. Jeg vil gi noen tanker fra en som ikke er helt ung lenger, men egentlig bare gutten fortsatt. 

Som guttunge flest trengte jeg noen rollemodeller, og det er disse jeg vil skrive om. Da jeg vokste opp, hadde Hedalen hatt en storhetstid på fotballbanen noen år tidligere, men nå lå idrettsarenaen øde. Enten det er Rosenborg, Stabekk eller Hedalen, går alt i bølger – selv på fotballbanen, og slik skifter tidene. Men én ting har de alle til felles. De har noen rollemodeller. Ett sted heter den Nils Arne, ett annet… 

I Hedalen hadde vi på slutten av 60-tallet og tidlige 70-tall slike rollemodeller som ikke har fått nok omtale. De hadde alle vært i den årsklassen som hadde herjet fotballbanene i Valdres med stor stil tidlig på 60, men var egentlig nå blitt ”gamlekara”. Det var bare det at de var fortsatt fulle av energi, og hadde lyst til å gi fødselshjelp til noe de kunne noe om.  

Det er mulig de visste hva de gjorde, jeg tror det. Men vet de hvor viktige de virkelig var? Da en gjeng gutter på nytt ville dra på seg den grønne skjorta og spille, kom de og tilbød seg og være med. De ville spille sammen med oss! To av Kniksen-spillerne for dere som er så gamle at dere vet hva det betyr. 

Jeg må tillate meg til å navngi disse to først, Levor Haugen og Steinar Langbråten. Den først en indreløper vi unge hadde hørt de vakreste fotball-storyer om. Han andre en keeperlegende som vi sammenlignet med Kjell Kaspersen (gammel landslags-keeper).  

At disse to ville bruke tiden sin sammen med oss, det betydde jo flying start. Vi unge var ennå kantete og trengte forståelse for spillet og for kampen mennesker imellom. Disse to ga oss noe. De ga oss mot. De ga oss gnist. De ga oss stolthet. De ga oss positive følelser. Vi vokste, og snart slo vi de andre lagene sønder og sammen. Alt takket være disse to… og to ledere – Kjell Bakke og Hans Fossholt. 

De to lederne brukte time etter time, helg etter helg på å gi oss gutta muligheter, ferdigheter, og forståelsen av at sammen med andre blir du god. 

Det er ikke det å vinne som er det viktige i denne sammenhengen, men det å forstå hverandre. Barn trenger voksne, og voksne trenger barn. Det er så stort for et barn når en voksen tørr å ”dumme seg ut”. ”Jeg er på lag med ham eller henne”. Vi kjenner hverandre, vi gjør noe sammen. Det er mange som vil være som Paris Hilton, for meg var Levor og Steinar, og Kjell og Hans topp. Jeg vokste, og lærte.  

Og SA- politikerne vil ikke stille opp hos Bygdeutvalget? Har politikerne glemt at de er rollemodeller? Det som er så viktig. Vi voksne må bruke oss selv, være villig til å gi noe av vår tid. Du kan alltids være noens gode rollemodell. Dette gjelder ikke minst dere politikere!