En skole er mer enn en skole

BJØRK MATHEASDATTER
Uten historie ingen identitet, uten identitet ingen framtid.

Vi hadde stor overraskelsesfest for mor mi på lokalet i Hedalen. En times tid før festen skulle begynne kom døtrene mine løpende mot meg; «Mamma, det begynner å komme gjester!». Dum av stress utbrøt jeg: «I alle dager, går det an, vi er jo ikke ferdige.» Da kom det fra ungdommene: «Mamma, skjerp deg! Det er jo helt fantastisk! Når vi har fest i Oslo, så kommer gjerne folk flere timer etter at det har begynt, fordi ingen vil komme før alt er i gang, fordi alle bare vil ha godbitene og ingen vil ha jobben.» Jeg er så glad for at de hjalp meg å senke skuldrene og få hodet på rett plass, slik at jeg kunne ta i mot det fine som kom til meg. For da jeg åpna døra stod hedalsfolka der og sa:

«Vi kom litt før vi, i tilfelle det var noe vi kunne hjølpe til med!»

I motsetning til tidens melodi som er «Kommer kanskje» og «whats in it for me?» sa de: «Ja, vi kjem» og «Å kan vi gjøra for å gjøra denna festen fin?»

For slik er Hedalsfolka. De som kommer fra bygda med sagnomsnust stavkirke, kongeveg og nasjonalparken Vassfaret. Tusenårs tradisjon og kultur lever gjennom menneskene derfra. I Hedalen bor omtrent like mange som i rekkehusområdet jeg bor i ved Oslo. Men der våre hus er et sted å bo, er Hedalen et sted å leve. Omtrent åtte hundre mennesker i tilhørighet til hverandre, til bygda, til naturen, til generasjonene før, til det som har vært og det som skal komme, til det som er skapt og det som skal skapes.

Der det i mitt rekkehus-strøk ikke finnes én forening utenom styret for sameiet, har Hedalen med samme antall innbyggere, flere titalls lag og foreninger. Alt fra 4H og karate til husmorlag og ungdomslag. Til glede for både fastboende og hyttefolk kjører løypelaget opp et fantastisk løypenett og Bautahaugens venner driver et levende museum om sommeren. Det settes opp skue-spill og revyer, det er basarer og konserter. Korps spiller og sangkor synger. Deltakere i alle aldre skaper noe sammen på tvers av generasjoner: Toner, ord, løyper, byggverk, fellesskap.

Folk kommer, for å se og for å være med. Mange folk. De fyller gymsalen og lokalet og tribunen. Og de byr på seg selv, de bidrar praktisk, kulturelt og økonomisk. Ingen prest i Norge har vel fått en finere avskjedsgave enn bunaden nylig avdøde Kjell Ellef-sen fikk da han sluttet i Hedalen for 12 år siden.

Hedølingene opprettet hedalen.no før mange andre visste hva nettsted var. De driver flere store og små bedrifter. Hedda-hytter ble i 2010 kåret til årets bedrift i Valdres. Mange bor i Hedalen og jobber i Hønefoss eller Oslo. Skatteinntekter til Sør-Aurdal kommune blir det uansett. Likevel får Hedalen så lite av disse skatteinntektene at de ikke lenger har lege, helsestasjon, sykebil eller tannlege i bygda. Men det aller viktigste har stått der:

Skolen. Navet i hjulet, forsikringen for framtida, samlingspunktet for bygda. Skolen må alle innom, der blir vi kjent i klasserommene, i gymsalen, på foreldremøtene, i 17. mai lekene. På skolen gis stafettpinnen videre. Kunnskap, kompetanse og kultur overleveres både gjennom arbeidet lærere og elever gjør, men og i stor grad gjennom den usynlige kulturen, menneskemøtene. På skolen møtes og utvikles Hedalens store ”vi”, identiteten til ei bygd. Som det heter i ordspråket til nasjonalparken Cinque Terre i Italia: «Uten historie ingen identitet, uten identitet ingen framtid.» Historien og identiteten overleveres på skolen og gjennom den skapes framtida. Bygda er skolen, og skolen er bygda.

Hedalen barne- og ungdomsskole. Skolen som åpnet i 1967 med bestefaren min, Ingvald Garli, som stolt rektor i sine siste arbeidsår. Skolen der jeg sjøl begynte som spent 1. klassing i 1971, og som allerede da hadde prosjektuker og nymotens pedagogikk. Denne skolen fikk jeg dessverre bare gå ett år på selv, men så morsom og hyggelig var den at jeg mer enn gjerne gikk på Hedalsskolen når jeg hadde vinterferie fra skolen nerrafor.

På denne skolen har vi vært på trening og diskotek og fjerdedagsfest og trettendagsbasar og mye mer sammen med mange andre. Skolen med rundt hundre elever, som bygdefolket møtes på, samler inn penger til, pusser opp og holder ved like. Skolen i kultur- og dugnadsbygda Hedalen. Denne skolen vil dumskapen legge ned.

Det har seg slik at det er laget en driftsrapport for skolene i Sør- Aurdal. Denne rapporten er nå ut på høring. Etter min mening er det er ingen rapport. Det er en argumentasjon for å legge ned og sentralisere skolen. Den er så ubalansert at man i frustrerte øyeblikk kan lure på om de som har laget den, aldri har gått på skole. Og som premissgrunnlag for alle ”alternativene” ligger det at det skal bygges kulturhus og flerbrukshall nær Bagn.

Med dette utgangspunkt gjøres en stor feil. Skal vi få til noe bra, må vi vite hva vi vil skape. Jeg skulle ønske det hadde blitt spurt: Hva slags kommune vil vi skape? Hva er det viktigste for at det skal være godt å bo her, for at bygdene her skal utvikle seg, fortsette å eksistere og gi skatteinntekter? Men det stilles ikke spørsmål, det slås bare fast: «Vi vil bygge noe dyrt og fint nær Bagn!». For å nå dette målet skal skolen i Hedalen legges ned. Men forsvinner skolen, så forsvinner også bygda, og med det mange skattekroner til Sør-Aurdal. For ingen flytter et sted der det ikke er skole. Og hedølingene kommer ikke til å flytte til Bagn, de kommer til bevege seg mot Hønefoss og Oslo.

Men hedølingene er glad i bygda si, de har samhold, skaperkraft og styrke. De vil kjempe for det de har kjært. Derfor har de hatt en plan mot dumskapen. Om ikke kommunen vil ha skole i bygda, så lager de sin egen! De har lagt ned tusener av dugnadstimer og samlet inn hundretusener av kroner for å ta vare på skolebygningene. For slik er hedølingene.

Men så viser det seg at «rapporten» inneholder et sjokk, et sjokk som gjør noen sinte, andre så lei seg at de mister energi, glede og pågangsmot: Det skal nektes å leie ut skolebygningene til privatskoledrift, eller man skal kondemnere bygningene.

Dumskap kan alle bedrive, men her begynner det å ligne på ondskap. For slike restriksjoner på bruk av skolebygningene kan kjennes som en krigserklæring for ei bygd der folk har oppført seg skikkelig, tatt vare på hode, hjerter, hender og helse. Det kan kjennes som rapporten sier: Vi vil bare ha innsatsen deres i form av skattekroner, men ingenting skal gå tilbake til dere. Vi respekterer dere ikke. Ungene deres skal busses i flere timer hver dag, og framtida kan dere se langt etter.

Det er da det er på sin plass å si, som ungene mine sa til meg: Skjerp dere! Lukk opp døra med respekt! Så vil dere få se at hedølingene står der og spør om det er noe de kan hjelpe til med.

Snart kommer tider da vi må forberede oss på å leve av noe annet enn olje. Vi må gjenoppvekke dugnadsånd og kreativitet, stå sammen om å skape noe nytt. Da er det til Hedalen bedrifter, bygder og byer kan komme til å sende sine, for å lære hvordan man tar vare på engasjement og kreativitet. For hedølingene er den typen som arbeider først og deler på godbitene etterpå, før de jobber litt på dugnad igjen.

Men skal de fortsette å hjelpe til, må de få beholde det som samler og gir framtidstro: Skolen. De må få fortsette å være ei bygd. Og det kommer ikke Hedalen til å være særlig lenge uten skole. Så politikere og kommuneadministratorer: Vis at dere eier klokskap! Og kjære hedøler: For Hedalen, for Sør-Aurdal, for Valdres, for landet, for unga, for framtida: Gi dere aldri!