 |
Sett fra utsida
MAGNE RUUD
En
kommunestyreperiode er snart over, og med den starter kampen om
taburettene for en ny periode.Mange av de gamle traverne stiller til gjenvalg, og i stor grad på kumulert plass. Det er uvisst om det er fordi de mener å ha gjort en god jobb og fortjener å styre videre, eller at de vil forsøke å rette opp inntrykket i neste periode. Nye børster skurer best sies det, men jeg tillater meg å tvile, og det vil ikke forundre meg om de nye børstene blir pent stilt opp i bøttekottet.
Oppsiktsvekkende er det at Arbeiderpartiet med vilje presenterer ei liste hvor hedøler nærmest er fraværende. Skal vite om det har skjedd noen gang tidligere?
Jeg skal ikke dvele så mye ved hva som vil komme, men heller se på hva som har skjedd de siste 5–6 årene i lokalpolitikken.
Det har sikkert passert en del gladsaker i kommunestyret, men hovedinntrykket er at dette har vært en periode med vedvarende økonomisk turbulens og signaler ut til befolkningen om at det ikke er noen selvfølge at de kommunale tjenestene skal opprettholdes der folk bor.
Etter at det ble konstatert overforbruk både her og der, og i særdeleshet i teknisk etat, startet rabalderet i 2010. Etter en lang periode med stabilitet og regnskapet i balanse, gikk vi nå inn i en ny tid hvor tæring ikke sto i forhold til næring.
Hva gjør man så?
Nedskjæring, eller et finere ord, «driftstilpasning», tas inn i vokabularet. Man er selvfølgelig redd for å bli satt i skammekroken, som i moderne form kalles for Robæklista!
Ettersom det aller meste av budsjettet går til lønn og sosiale kostnader, så skulle man forvente at det var her innsparingspotensialet var størst, men akk nei, de ansatte skulle vernes mot oppsigelser. Dermed ble alle, f.eks. vaktmestrene stående i sin stilling, men midler til maling og spiker ble så som så.
Betimelig var det å se på skolestrukturen. Her måtte det være penger å spare!
Hedalen barne- og ungdomsskole hang i en tynn tråd. Med et krafttak blant bygdefolket for bevaring av skolen, ble vi reddet, takket være en avhopper i Senterpartiet. Han har vi ikke sett i politiske fora siden, uten at jeg vet grunnen til det.
Ordføreren som stemte for radering av deler av skoletilbudet i Hedalen, måtte innse at slaget var tapt – i alle fall i denne omgangen.
Alt så ut til å roe seg, men trang økonomi var ikke et engangsfenomen i 2010. Det gjentok seg i 2013/2014. Ny driftstilpasning!
Nok en gang skal ansatte, pleietrengende, skoleelever, ja hele bygdelag føle presset. Mantraet var: «Vi har itte peing!» «Å hen ska vi få peinga i frå?»
Det merkelige var at det var fra den kanten ideen kom om å etablere en sentralskole for hele kommunen, og det midt ute i ødemarka. Det er legitimt å kjempe for seg og sitt, men å innbille noen at dette skulle bety innsparing, var for gjennomsiktig.
At man i tillegg tenkte seg at alle begninger, av alle, skulle finne seg i å måtte sette seg på en buss for å komme til skolen, høres i det minste rimelig optimistisk ut.
Skolestrukturen skal bevares, sto det i de fleste partiprogrammene for denne valgperioden. På tross av det så braket kampen løs, men igjen viste det seg at samholdet og fellesskapet i Hedalen ikke lot seg rikke.
Mobiliseringa som ble gjort, var helt nødvendig, og vi fikk god støtte fra tradisjonelle aviser, nettaviser, filmskapere og ikke minst NRK. Kommunens eget slagord, «en frisk kommune», skulle vise seg å innebære det motsatte, og kommunens omdømme ble etter all viraken i skolesaken betydelig svekket.
Det pussige er at hver gang vi tar til motmæle mot politiske utspill som har til hensikt å redusere de få offentlige tjenestene som er igjen i bygda, så betegnes det som bygdekamp. Ofte stiller jeg med spørsmålet om politikere og byråkrater (som i flere tilfeller er vanskelig å skille) mener at folket er til for kommunen, og ikke det motsatte – som det forutsetningsvis skal være.
Hilsenen vi fikk med oss fra ordføreren den 19. mars var at den nedre grensen på elevtallet 15/35 var en «gulrot til folket i Hedalen».
Utrygghet og manglende forutsigbarhet for barn og barnefamilier er ikke hva jeg oppfatter som en «gulrot». Vi skal med andre ord klare oss selv, her også...
Jeg ser godt at en skole uten elever ikke kan opprettholdes, og jeg er redd manglende forutsigbarhet og trygghet for framtida vil være medvirkende til at elevgrensen som er satt, blir en selvoppfyllende profeti. Da er vel målet nådd?
På et direkte spørsmål i et offentlig møte til en av fraksjonslederne i kommunestyret om hva kommunen har gjort for å stimulere til næringsetablering de siste fire åra, var svaret: «Absolutt ingen ting!».
Hovedinntrykket av næringsgrunnlaget i kommunen, med noen gledelige unntak, er: En døende jordbruksnæring og en haltende skognæring er hva vi har å tilby.
Turisme er en viktig næring for Valdres, men Sør-Aurdal kommune er som den eneste kommunen i dalen som i mange år ikke har tatt sin del av felleskostnadene i promosjonsselskapet Valdres Destinasjon AS.
Men nå kommer vi til rosinen i pølsa: Det planlagte kulturbygget endret nå status til å bli idrettshall med flyttbar scene, sikkert for å gjøre det mer spiselig i opinionen.
Navnet skjemmer ingen.
Ett av poengene, ifølge avisa, var visstnok at hallen skulle bli like stor som Valdreshallen. At hallen skal ligge 20 minutters kjøring unna Valdres Storhall, eller 15 minutter fra hallen i Etnedal, ble så vidt jeg vet, ikke kommentert.
Med tre dagers varsel, en haug med sakspapirer og en fjerdedel vararepresentanter ble forslaget enstemmig vedtatt i kommunestyrets siste møte i perioden. Enstemmig!
Etter at skolestriden var lagt død, og sentralskole ble forkastet, ble det tatt til orde for at planene på Bagn måtte vurderes på nytt i lys av de endrede behovene.
Det skjedde ikke, og det kjente mantraet: « Å ska vi ta peinga frå?» uteble.
Det gjelder å få tallene store nok!
Fra mange debatter har vi hørt at vi blir færre og færre, og i lys av det kan man spørre om en idrettshall plassert noen minutter fra andre haller er botemidlet? Hva med tiltak for å fremme bolyst og næringsetablering? Hva med vedlikehold av de mange kilometerne med kommunal veg, veger som beboerne sårt trenger? Hva med virkelig å satse på barn og unge, som programmene lød?
Den nye byggeramma er 120 millioner kroner, og er 16 millioner kroner høyere enn forrige utkast. Nye gjeldsopptak og binding av budsjettmidler til drift, vedlikehold, avdrag og renter blir resultatet.
Jeg unner selvfølgelig elevene som sokner til Bagn et tilfredsstillende skolebygg, men inntrykket er at «tar du den, så tar du den», og plutselig ble det økonomisk rom for en idrettshall på 1800 m2.
Sikkert til glede for en tredjedel av kommunens barn og unge, samt de som forventer annen komfort av et forsamlingslokale enn en tradisjonell gymsal, men for de mange som nettopp hadde følt usikkerheten knyttet til bl.a. sin egen skoles eksistens, så ble hele saken absurd.
Nå var kriser, budsjettbalanse og lånegjeld glemt, og man måtte for enhver pris ikke ta risikoen på at neste kommunestyre ville sette spørsmålstegn ved bruken av fellesskapets midler.
Bautaen skal reises, koste hva det koste vil. Skal vi tro én av ks-representantene, så var dette en gledens dag for barn og unge i Sør-Aurdal.
Sannheten er vel at det vel neppe har vært fattet noe vedtak i kommunestyret som til de grader forskjellsbehandler bygdelagene, og i særlig grad barn og unge. Ikke fordi et bestemt bygdelag får en idrettshall. En idrettshall i seg selv er ikke et tiltrengt behov, hverken for hedøler, begnadøler eller begninger, men pengebruken hallen legger beslag på, kunne vært brukt til enklere tiltak som barn og unge ute i den enkelte bygd kunne hatt glede av.
Avtroppende varaordfører sa det som trengtes i sakens anledning:
«Dette går nok bra, og går det ikke bra, så vil nok ordfører Helland sette i gang en ny driftstilpasningsprosess.»
Fleip eller fakta spiller ingen rolle i denne sammenhengen. Med de mange impulsive vedtakene som kommunestyret har gjort, har vi måttet lære oss å ikke ta spøk for spøk og alvor kun alvorlig. Med et slikt utsagn må det være berettiget å spørre om politikerne virkelig forstår hvilke psykiske byrder disse to prosessene har påført så vel ansatte som brukerne av de kommunale tjenestene.
Så snur man kappa tre måneder etter og bygger, av alle ting, en idrettshall!
Å ja, vær du sikker, driftstilpasning vil nok gjenta seg! Om det ikke finnes en redning i å øke eiendomsskatten da? Også det er en nyvinning i den siste ks-perioden. Vi hadde nok håpet at inntektene fra eiendomsskatten hadde blitt prioritert til mer tiltrengte behov enn en idrettshall.
Vi får satse på at vi innen neste krise har rukket å bli en del av en storkommune.