Sommerandakt i Hedalen stavkirke 22. juli

EIVIND SØRUM

Matt, 6, 5-13 – Vår Far

Det er sommertid, ferietid, og fortsatt er det vel en del som i ferien vandrer rundt i skog og fjell med nistepakke og termos.  Å nærme seg Fader Vår er som å åpne en nistepakke som Herren selv har sendt med oss.  Å åpne en slik nistepakke fyller oss med nysgjerrighet, undring og varsomhet – særlig fordi vi aner at denne bønnen inneholder nok å leve på og nok å dø med.  Det er meningsfullt å samles med hverandre og pakke opp nistepakkene hver av oss har fått.  Noen deler vi med hverandre, og noe tar vi vare på som vår innerste hemmelighet.
 

Det ligger en invitasjon til fellesskap i orde ”vår”.  Fadervår ber vi til vår felles Far.  Det er godt at vi kan be til ham hver for oss.  Vår himmelske Far har kapasitet til å ha et enestående forhold til hvert enkelt av sine barn.  Han har tid for hver enkelt av oss, til fortrolig samtale som ingen andre har krav på å vite noe om eller lytte til.  Men hvis bønnen bare blir min fortrolige samtale alene med min himmelske Far, da går jeg glipp av familien han har gitt meg.  I tillegg til den fortrolige samtalen med Gud på tomannshånd, ligger det gaver og venter i felles bønn med andre.

”Det begynner å ligne et liv dette her, det begynner å ligne en bønn,” synger Ole Paus.
 

Fadervår, Vår Far, ligner ikke bare på en bønn, men er den bønnen Jesus lærte oss å be.  Ikke masser av ord, men du verden så mye den rommer.  Igjen Ole Paus, som for en del år siden sa: ”Jeg lærte Fadervår av moren min før hun døde, og den har betydd mye for meg.  Den er jo en bønn, et mantra, en høytid og et bitte lite stykke evighet.”
 

Det dreier seg om litt over 60 små ord i ulike bønner.  Det er ikke mye.  Men den som ber disse ordene, han eller hun er innom det viktigste som er å si om det å leve som et menneske.  Vi kan lære bønnen utenat, noe de fleste av oss tror jeg gjorde på skolen i vår tid.  Vi kan ha den med oss hvor vi er.  Ingen kan ta den bønnen fra oss når vi først har lært den.  Den er en gave til oss.
 

Hver gang vi er med på å si fram et Fadervår, så er vi med på å erklære hva som er viktigst i et menneskes liv.  Det er en utrolig bønn dette.  Midt i en verden der vi tutes ørene fulle av at livets lykke er å forbruke mest mulig, så sier vi her noe helt annet.  Midt i en verden der penger og opplevelser betyr mer og mer for folk, så ber vi en bønn med helt andre verdier.

Jeg har lyst til å stanse litt ved fem punkter:

Den som ber sitt Fadervår, Vår Far, erklærer at Gud er god.  I sommer hadde jeg besøk i en av kirkene våre av en bestemor med et barnebarn.  Denne lille jenta gikk opp på prekestolen og bestemor spurte; «Skal du preke?»  «Ja,» svarte jenta.  «Hva vi du da si,» spurte bestemor.  «Gud er god,» svarte jenta.  En kort og god preken.
 

Hedningene, sa Jesus, de bruker mange ord og regler i sine bønner.  De er redde for sine guder.  De må passe på å gjøre alt rett for at ikke gudene skal hevne seg.  Og ateistene, de ber ikke i det hele tatt.  De tror at vi mennesker må klare oss selv her i dette store universet.  Men vi kristne, vi ber til den store Gud i himmelen, til han som har all makt i himmel og på jord, og vi får lov til å kalle ham for vår Far.
 

Vi tror faktisk at Gud er glad i oss vesle små mennesker.  Det viste Jesus oss at han er.  Vi tror at han vil oss det beste.  Derfor ber vi.  Midt i en verden der så mange ikke tror på Gud, demonstrerer vi noe viktig ved å be denne bønnen; Det finnes en Gud som er så god mot oss at han vil høre oss.

Hadde Gud en e-mail-adresse, så kunne menneskene fra hele verden ha sendt mailer til han, og nådd fram på noen få strakser.  Konfirmantene som jeg hadde for en tid siden var veldig opptatt av dette.  Men Gud trenger ingen mail-adresse.  Hans ører oppfatter de minste bønnesukkene straks de er tenkt.  I teksten vi leste stod det til og med: ”Han vet om hva vi trenger før vi ber om det.”
 

Når vi ber vår Fadervår, vårt Vår Far, så sier vi altså noe om Gud.  Men vi sier også hva som er viktig i et menneskeliv.

La oss, skal jeg si, hoppe midt inn i bønnen, for der er vi midt i livet.  Den som ber sitt Fadervår, ber Gud sørge for de daglige behov.  Fadervår er ingen bønn for de moderne pengesløserne.  Det er ingen bønn for dem som bruker penger i hytt og vær på alle slags forlystelser.  For i Fadervår nøyer vi oss med å be: ”Gi oss i dag vårt daglige brød.”
 

Det finnes millioner av mennesker i denne verden som ber denne bønne om morgenen, og som ikke vet om de vil kunne spise seg mette den dagen.  De setter sitt håp til at Gud vil sørge for dem.  Og når vi rike her i Norge ber bønne, så er det en protest i det vi sier; Vi lar oss ikke lure til å tro at vi trenger siste mote i klær for å leve godt, vi trenger ikke de flotteste og dyreste bilene o.s.v.  Det vi dypest sett trenger for å leve godt, det er at Gud fyller våre daglige behov, de som dekkes av uttrykket ”daglig brød.”  Luther har lært oss at detter står for ”mat, drikke, klær og sko, hus og hjem, åker og budskap, penger og eiendom, og en god familie, god helse,” og slike goder.  Vi ber Gud sørge for at vi har det vi trenger av dette.  Vi ber ikke om overflod.
 

Tenk så godt det er å slippe å være med i prestisjejaget etter materielle ting.  Ungdom slipper å være hekta opp i hva som er siste mote og hva som er kult akkurat nå.  Og vi voksne slipper å være opptatt av fine hus, flotte hytter og råsterke biler.  Vi trenger det ikke.  Det er jag etter ting som aldri kan gjøre oss lykkelige.  Nei – Fadervår lærer oss å nøye oss med det grunnleggende.  Vi ber til Gud at han sørger for å gi oss dette, slik at vi slipper å bekymre oss unødig.  Men Gud sier samtidig at; ”Den som ikke arbeider skal heller ikke spise,”  2. Tess. 3,12 og i 1. Mos. 3,19 ”I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.”  Gud innbyr ikke til latskap.

Den som ber sitt Vår Far, Fadervår, søker fred med sine medmennesker.  Hva er det viktigste vi mennesker trenger utenom at de daglige behov dekkes?  Er ikke det gode forhold til alle de som vi omgås?  Derfor fortsetter bønnen slik; ”tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.”

Det er en ting som er sikkert for oss mennesker, og det er at vi stadig gjør gale ting mot hverandre og mot Gud.  Og om vi ikke gjør noe med det, så kan vi vikle oss inn i vonde forhold til mange rundt oss.  Men Gud vil tilgi oss, og hjelpe oss til å tilgi hverandre.  Derfor døde Jesus på korset.  Gud vi møte oss med sin raushet, vil tilgi oss, og hjelpe oss til å tilgi hverandre.  Det hjelper så lite å samle på hat og bitterhet, det ødelegger våre egne liv også.  Det er så mye bedre å møte andre med en forsonende hånd.  Det kan koste, det er ikke lett, men det gir så mye godt.  Når vi ikke er feilfrie selv, la oss bære over med at andre heller ikke er det.  Når vi får tilgivelse selv, la oss gi det videre til andre.  Den som ber sitt Fadervår, søker forsoning med andre.

Den som ber sitt Vår Far, sitt Fadervår, ber om hjelp mot ondskap.

Det ganske så mye vondt i verden.  Det er mange krefter som vil rive oss vekk fra Gud, til å leve mot Guds vilje.  Noen ganger møter det oss i form av fristelser som kan virke spennende og gi etter for.  Andre ganger rammer det så meningsløst.
 

Å være menneske er stadig å bli satt på valg.  Vi kan hengi oss til det som er godt, eller hengi oss til det som er destruktivt og vondt.  De som gjør det siste skylder ofte på fylla og alkoholen, skole, samfunnet eller familien.  Det er klart at vi i vårt liv blir påvirket av omgivelsene vi lever i, men vi har våre egne valg – og vi trenger å be: ”La oss ikke komme i fristelse.”

Å være menneske er å leve i risiko for at det vonde kan ramme oss meningsløst og hardt.  Det kan synes å skje så urettferdig, derfor trenger vi også å be; ”men frels oss fra det onde.”

Den som ber sitt Fadervår, Vår Far, setter Gud aller først.

Ja, for vi begynner bønnen rettet til Gud og hans makt.  Og vi avslutter med en lovprisning av Gud.  Gud settes først og sist.  Slik er det også med de 10 bud: De begynner med tre bud om gudsforholdet.  Slik er også det dobbelte kjærlighetsbudet formulert: Først understrekes det at vi skal elske Gud, så at vi skal elske vår neste som oss selv.  I vår Bibel er det altså slik: Gud kommer først!  Det er Gud som kan overvinne det onde, derfor ber vi om at den dagen skal komme da hans navn er helliget overalt, da hans gode rike er kommet med det evige liv, og da hans vilje skjer på samme måte her på jorden som i himmelen.  Vi ber om at han må gripe inn, og vi har et håp om at det skal skje en gang.

Men inntil det skjer, så er det slik at alle vi som ber vårt Fadervår, vi utfordres til å holde Gud hellig, og vi utfordres til å leve etter hans vilje her i verden.  La din vilje skje på jorden, ber vi.  Og da må jo det blant annet bety: La din vilje skje gjennom mitt liv!

Amen.