17. mai i Hedalen
Tale for dagen ved Bodil Øyhus Pihl

Foto: Arne G. Perlestenbakken

Vi ser at alle feirer sammen. Vi roper hurra for nasjonen, for samholdet, for medmennesker. Vi hyller landet, Gud og mennesker – ikke statsminister, jurister eller leger. Vi hyller folket, vi hyller deg!

Dagen i dag er en gledelig dag. Det er en tradisjonsrik dag. Det er den verdt år. Den byr på få overraskelser, -foruten værskifter. Dagen er rik på smil, latter, sang og is, mange is. Det er slik som hører med.

Tradisjon med leker for barna, den type leker barna aldri leker ellers i året, men de hører med, det har det alltid gjort. For noen kan dagen medføre noe ståk, i så fall gjør den det, hvert år. Enten på grunn av bunadskjortene som skal strykes, aktivitet i korpset, bilen som skal vasket, ungene som skal pyntes. Vi tar med oss tradisjonene, år etter år. 17. mai følger oss livet gjennom. Fra å elske dagen med masse is og masse lek, via perioder med kjedsommelighet, til voksenlivet hvor dagen kan nytes ved å bare kjenne verdien av at vi kan feire, sammen!

Sett i den store verdenssammenheng har vi så mye å feire. 70 år med fred, ingen sult, ingen flukt, ingen naturkatastrofer, ingen krig, lite fattigdom. Jeg undres om vi virkelig har evnen til å forstå… Klarer min generasjon og dagens barn å begripe hvor heldige vi er, og hvor lite bekymringer hverdagen tross alt gir oss?

For den som liker å undre, er det verdt å undres over hva som gjør våres nasjonaldag til en folkefest, og ikke en militærparade eller et karneval. Jeg besitter nok ikke svaret, det er for mange faktorer til det. Men det er spennende tankespill, og jeg mener det sier noe om hvem vi er, og hvordan vi bør fortsette å være.

Det enkleste er å sende tankene til Wergeland og teksten « Vi ere en nasjon vi med». Wergeland ønsket jo at nasjonaldagen skulle være barnas dag. Meget mulig det er så enkelt, i så fall bevitner det at han var en meget aktet mann, i sin tid!

Jeg tror at svaret er mer komplekst. Det er noe i oss, noe mellom oss, skapt gjennom generasjoner, som gir oss evnen til dette samholdet. Det er ikke mange generasjoner siden vi var et land der menneskene var fattige og virkelig hardt arbeidende. I dette vakre landet, med så store variasjoner i klima og geografi, har menneskene måttet samarbeide for å lykkes. Hver enkelt har måttet hatt tilstrekkelig styrke, vilje, trass og pågangsmot. Evne til selvstendighet og evne til samarbeid.

På nasjonaldagen svinger vi det norske flagget. Vi er norske. Vi kjenner tilhørighet og fellesskap. Akkurat denne dag vil nordmenn lokalisert i andre land kle seg i finstasen, vinke med flagget, være stolte og smilende. Akkurat denne dagen er vi alle norske!

Denne følelsen av tilhørighet og fellesskap kjenner vi også her, i ei bygd, som våres. Det finnes mange, tusenvis, av slike bygder utover i landet, hvor patriotisme, stolthet og fellesskapsfølelsen står sterkt. –Og det vi verdsetter er verdt å kjempe for. Følelsen for bygda, er som følelsen for landet. Like sterk, for noen enda sterkere, i og med den er oss nærmere.

På samme måte som vi ville ha verget vårt eget land om det ble truet, tar vi instinktivt å verger det vi har kjært i bygda. Og slik nordmenn holder sammen og er ett på 17. mai, holder Hedalen sammen gjennom resten av året. Nei, ikke med flagg og is, men med tradisjon for samhold, fellesskap og tilhørighet.
 
I teorien kan vi lese at en holdning, som eksempelvis opplevelsen av samhold og tilhørighet, ikke kan vedtas, men må skapes. I så fall er da også slik, at det er vi selv som må skape disse holdningene, gjennom å velge å gjøre og tro på dem, og deretter velge dem på ny. Vi må våge å ha troen på at vi har valgt rett, være positive og kjenne på lykken. Det skal være lov å kneble pessimismen, og løfte frem optimismen. Lykke er en subjektiv følelse, og den blir sann når vi tror på den. Gleder vi oss over de små gleder og har fokus på dem, vil stien føre oss gjennom spennende terreng.

Jeg mener eksempelvis at det er ingen hensikt å opphøye hvordan vi ville ha fått det, kanskje, om vi hadde valgt et annet levesett. Om jeg velger å fokusere på hva jeg ikke har, istedenfor hva jeg har, så vil ikke trivselen og lykken finne meg.

Jeg tror det er viktig at vi også fremover har en raus respekt for den enkeltes egenart, dens valg og verdier. Vi må erkjenne at livet er mangfoldig og ulikt for oss alle, og at liv kan tilordnes på mange ulike måter. Vi må bry oss om og ikke med. Ta historien og tradisjonen videre med oss, og la det bli noe vi selv bærer med stolthet, og med stolthet kan føre videre til våre barn. Ikke fordi det vi har er bedre enn noen andres, men fordi det er absolutt like bra, og det er det som har ført oss hit.

Avslutningsvis vil jeg trekke frem noe fra jubileumstalen til Hedalen Ungdomslag i 1973, som jeg mener fortsatt er gjeldende. Ivar Sørlie skrev som følger:

Det har jamt vore tronge kår i Hedalen. Men heller ikkje folket i ei fjellbygd kan leva av brød åleine. «Alt av ånd vil opp og fram» står på lagsfana, og lagsarbeidet har først og fremst vore å arbeide i lag, og lyfte i flokk.

Vi ser på fjernsyn og har kanskje alt vi treng av mat og klær, men kan kjenne oss einslege og usæle. «Du eig ikkje lykka åleine» seier diktaren. Dette vil gjelde til alle tider, og trivselsfaktoren er meir aktuell enn nokon sinne. Alt lagsarbeid vil kunne komme til hjelp her, og trass i velferdsstaten er det nok av kulturelle reformer å kjempe for. Ungdomslaget treng såleis ikkje å ottast for arbeidsløyse.

Som dagens taler, -og med hjerte for ungdomslaget, håper jeg at ungdomslaget, sammen med de andre lagene i bygda, har klart å tjene bygda slik Sørlie skrev for 42 år siden; vera ei smie for tenlege tankar og med ein eld som gjev lys, varme og trivsel til dei som bygger og bur i bygda! –og jeg håper at ungdomslaget på sin side atter en gang klarer å holde i hevd hans oppfordring med kveldens forestilling, når vi serverer en porsjon tradisjon fra fordums tider. – Velkommen til Bautahaugen! Nyt for øvrig dagen! Takk!