Helse-Norge

VEGARD VESTROM
Jeg har vært relativt heldig i mitt 36-årige liv. Jeg har i voksen alder vært hos fastlegen to ganger, hatt ett sykehusopphold etter en ulykke, og hatt fem besøk hos legevakt. Alle disse møtene med helse-Norge har fungert utmerket, og jeg har fått den hjelpen jeg trengte.

I midten august i år tok vi kontakt med fastlegen til ett av våre barn. Vi syntes det var rart at han gikk på tå på den ene foten, og ikke ville sette hælen i gulvet. Fastlegen forsikret oss om at dette var en uvane, og at han ville vokse det av seg. Vi slo oss ikke til ro med dette svaret, og vi ville derfor ha en henvisning videre til spesialist. Det fikk vi, men timen var først om syv uker, i starten av oktober.

Spesialisten brukte ett minutt på å konstatere at akillessenen var for kort på den ene foten. Han ville likevel ta kontakt med en kollega på et annet sykehus for å diskutere saken, og vi skulle få brev fra dette sykehuset med reservasjon av time.

Etter over en uke fikk vi et brev fra den første spesialisten. Et brev på tre setninger, hvor han oppsummerte det vi allerede visste, og at han hadde sendt saken videre. To uker gikk, og vi etterlyste per telefon timereservasjon hos spesialist nummer to. Vi fikk beskjed om å ringe tilbake om en uke. Etter en uke fikk da beskjed om at det er reservert time i starten av januar for videre undersøkelse. Fem måneder etter første legebesøk. Hvor lang tid det tar fra første time, til de eventuelt foretar seg noe ytterligere, kan jeg bare spekulere i. Dersom ventetiden nå legges til grunn, altså tre måneder, vil det først skje noe i starten av april.

Er det slik helse-Norge skal fungere når vi trenger hjelp?  

Mange stiller spørsmålstegn ved at stadig flere tegner private helseforsikringer. Dette gjør situasjonen enda verre for dem som ikke har evne, eller ser nødvendigheten av å tegne slike forsikringer. De med private helseforsikringer hopper frem i køen, og skyver de som står utenfor, enda lenger bak.  

Dersom jeg hadde behandlet mine kunder på samme måte som helseinstitusjonene, ville jeg etter hvert fått en behagelig hverdag, og kundene ville forsvunnet. Slik er det imidlertid ikke med det offentlige helsetilbudet, vi må ta i mot det vi får, når helsevesenet har tid til oss. 

Helsesøster fortalte ved forrige besøk, at et barn på fire år må vente fem måneder på en øyeoperasjon. Det er altfor lenge å vente! Resultatet blir sikkert bra, men ventetiden er helt uholdbar. 

Jeg har inntil nylig trodd at det offentlige helsetilbudet vil ta vare på meg og mine når jeg trenger hjelp, men jeg er sannelig ikke sikker lenger.

Jeg vurderer sterkt å tegne en privat helseforsikring.  

Ps. En kort akillessene er en småting for dem som har fått verre diagnoser. Men jeg tror eksempelet mitt illustrer noe flere har opplevd. Det å se et barn som prøver å lære seg å gå, og som åpenbart har det vondt, er vondt for mor og far å se på.