Helse-Norge
VEGARD VESTROM
Jeg
har vært relativt heldig i mitt 36-årige liv. Jeg har i voksen alder
vært hos fastlegen to ganger, hatt ett sykehusopphold etter en ulykke,
og hatt fem besøk hos legevakt. Alle disse møtene med helse-Norge har
fungert utmerket, og jeg har fått den hjelpen jeg trengte.
I midten august i
år tok vi kontakt med fastlegen til ett av våre barn. Vi syntes det var
rart at han gikk på tå på den ene foten, og ikke ville sette hælen i
gulvet. Fastlegen forsikret oss om at dette var en uvane, og at han
ville vokse det av seg. Vi slo oss ikke til ro med dette svaret, og vi
ville derfor ha en henvisning videre til spesialist. Det fikk vi, men
timen var først om syv uker, i starten av oktober.
Spesialisten
brukte ett minutt på å konstatere at akillessenen var for kort på den
ene foten. Han ville likevel ta kontakt med en kollega på et annet
sykehus for å diskutere saken, og vi skulle få brev fra dette sykehuset
med reservasjon av time.
Etter over en uke
fikk vi et brev fra den første spesialisten. Et brev på tre setninger,
hvor han oppsummerte det vi allerede visste, og at han hadde sendt saken
videre. To uker gikk, og vi etterlyste per telefon timereservasjon hos
spesialist nummer to. Vi fikk beskjed om å ringe tilbake om en uke.
Etter en uke fikk da beskjed om at det er reservert time i starten av
januar for videre undersøkelse. Fem måneder etter første legebesøk. Hvor
lang tid det tar fra første time, til de eventuelt foretar seg noe
ytterligere, kan jeg bare spekulere i. Dersom ventetiden nå legges til
grunn, altså tre måneder, vil det først skje noe i starten av april.
Er det slik
helse-Norge skal fungere når vi trenger hjelp?
Mange stiller
spørsmålstegn ved at stadig flere tegner private helseforsikringer. Dette
gjør situasjonen enda verre for dem som ikke har evne, eller ser
nødvendigheten av å tegne slike forsikringer. De med private
helseforsikringer hopper frem i køen, og skyver de som står utenfor, enda
lenger bak.
Dersom jeg hadde
behandlet mine kunder på samme måte som helseinstitusjonene, ville jeg
etter hvert fått en behagelig hverdag, og kundene ville forsvunnet. Slik
er det imidlertid ikke med det offentlige helsetilbudet, vi må ta i mot
det vi får, når helsevesenet har tid til oss.
Helsesøster
fortalte ved forrige besøk, at et barn på fire år må vente fem måneder
på en øyeoperasjon. Det er altfor lenge å vente! Resultatet blir sikkert
bra, men ventetiden er helt uholdbar.
Jeg har inntil
nylig trodd at det offentlige helsetilbudet vil ta vare på meg og mine
når jeg trenger hjelp, men jeg er sannelig ikke sikker lenger.
Jeg vurderer
sterkt å tegne en privat helseforsikring.
Ps. En kort
akillessene er en småting for dem som har fått verre diagnoser. Men jeg
tror eksempelet mitt illustrer noe flere har opplevd. Det å se et barn
som prøver å lære seg å gå, og som åpenbart har det vondt, er vondt for
mor og far å se på. |