Et hærverk av et kvinne-menneske

LINE KAMILLA HEIMESTØL

Siden jeg i en alder av 10 måneder bet min mor i puppen og siden lo henne rått opp i ansiktet, har jeg vært en hardhaus. Jeg foretrakk livet i skogen; med grønske på knærne, en velbrukt kniv i slira og lighter på baklomma. Det var alltids noe å sette fyr på. En gang resulterte det i et tre meter høyt bål en halvmeter fra låveveggen på Amundsplass. Jeg er imponert over at pianolæreren min fortsatte å slippe meg inn på timer etter det.

Livet som jente er imidlertid ikke slik at en kan tilbringe tiden som en lykkelig utgave av Lille My. Med jevne mellomrom var det nemlig arrangementer hvor man skulle fremstå som dannet pike og ta seg ut. Det er ikke rent få timer som er tilbrakt traskende rundt i kjolebutikker av den grunn. Mamma holdt opp den ene kreasjonen etter den andre, mens jeg mumlet «æsj» og «i alle fall ikke den» annenhver gang.

Det hjalp ikke på humøret at ivrige ekspeditriser kvitret: «Åh, nå ble du så fiiiiin! Jenter er jo virkelig aller penest med kjole på, og så står jo denne så pent til øynene dine også. Er du sikker på at du ikke ønsker deg denne?» Så begynte jeg jo å lure på hva det var med akkurat meg, som aldri ønsket å være en fjong liten frøken.

Det endte likevel alltid med at samfunnet fikk viljen sin. Jeg har troppet opp i diverse seanser med et surt fjes, håret mer eller mindre krøllet (mindre ettersom timene gikk), og med kløende nylonstrømpebukser. Hver gang undret jeg meg over at nylonstrømpebuksene aldri satt der de skulle. Meningen er kanskje at den som bærer dem, skal forholde seg helt i ro – og kun bevege seg med museskritt? Går man på vanlig måte, har man strømpebuksa på knærne før man har rukket fram til spisebordet. Slik har samfunnet sikret at små hærverk av noen jentunger fremstår som yndige minidamer.

Men jeg er ingen yndig dame. Tvert imot er jeg et hærverk av et kvinnemenneske. Ei kjerring som liker å få jobben gjort, og som aldri sier nei takk til å ta en kamp.

I voksen alder har jeg imidlertid sluttet å banke opp gutta i klassen. I stedet konverserer, skriver, vrir og snor jeg meg så viljen gjerne oppnås til slutt. Så er det pasienter jeg sloss for også, og ikke muligheten til å stå øverst på snøhaugen på skoleplassen. Jeg sloss for faglig kompetanse, gode systemer, trygge behandlingsformer og forutsigbare rammer.

Jeg har ikke lenger grønske på knærne, og når jeg fyrer opp bål, er det på trygg avstand til låvevegger og annet verneverdig. Jeg innfinner meg med normale jeans, selvstrikkede gensere og sko med gode såler, og en praktisk og ikke for pyntet kjole i fint lag. Heldigvis er det stort sett godt nok.

Likevel har jeg fortsatt hatt med meg en liten stemme som hvisker at jeg sikkert burde vært hakket mer dame enn jeg er. Som bebreider manglende lipgloss-bruk og påpeker at høye hæler tross alt gjør underverker for holdningen. Stemmen blir særlig plagsom i forkant av festmiddager, selskapeligheter og julebord. For burde jeg ikke egentlig pyntet meg litt mer? Innerst inne har jeg skammet meg litt over meg selv.

Noen ganger kommer jeg over virkelige stemmer også. Og en dag, i frisørstolen, gav jeg til slutt etter. Jeg hadde ordnet håret («farg etterveksten og klipp av det slitte, ellers som før, tusen takk») og dristet meg til å pynte på noen relativt bustete øyebryn.

Det var da jeg hørte den lett klagende stemmen til frisøren: – Huff, de er jo så lyse, de øyenbrynene. Du burde farget dem. Er du sikker på at du ikke ønsker det? Det vil nesten ikke synes, og du vil bli så myyyye finere. Ansiktet ditt vil bli perfekt rammet inn!

 Plutselig var jeg tilbake i kjolebutikken som lita jente, med grønske på knærne og den vonde følelsen av at jeg ikke var sånn som jeg burde.

Og så skjedde noe som nesten aldri skjer: Jeg gav etter, i en vill forestilling om at farge på øyebrynene sikkert ville hjelpe på den vonde følelsen. Brun farge ble påsmurt, og snart kvitret den snertne dama muntert: – Se, såååå! Så nydelig det ble! Virkelig vakkert!

Dermed går jeg for tiden rundt og ser ut som en klovn. Og jeg har innsett følgende: Sminke, fjonge kjoler og annet dill vil kun gi inntrykk av at jeg forsøker å kle meg ut som en dame, for det gjør meg bare utilpass. Jeg er og blir et hærverk av et kvinnemenneske.

Fra nå av har jeg bestemt meg for å være stolt av den jeg er. I alle fall når øyebrynene blir seg selv igjen.