Hedalsmålet – del 2

SVEIN LIE

Hedalsmålet i dag
Jeg gjorde i høst (2016) en liten undersøkelse for å finne ut hvordan det var i dag med hedalsmålet. Hedalen skole var behjelpelig med å dele ut et spørreskjema til noen elever i alderen 13–15 år, i alt 12. Elevene fikk også med seg skjemaet heim, slik at foreldre eller foresatte kunne svare, og jeg fikk derfor svar også fra 12 voksne. De fleste voksne var 40–56 år, altså foreldregenerasjonen, men også en over 70 år hadde svart.

Både elever og de voksne blei spurt om de hadde bodd i Hedalen hele livet, eller om de hadde flytta hit. Av elevene var det bare én som ikke var født der, men hun kom da hun var seks år gammal, så jeg så bort fra det, og svarene hennes var da også på linje med de andres. Av de voksne var det tre som var mer enn 20 år da de flytta til Hedalen, og de har av og til mindre tradisjonelt hedalsmål enn de andre. Disse omtaler jeg nedafor som innflyttere. Tre andre voksne hadde flytta hit da de var 6-10 år, og disse har svart omtrent som de innfødte, så jeg regner da ikke dem som innflyttere i denne sammenhengen.

På skjemaet alle fikk, var det setninger med ett ord understreka, og de skulle krysse av for hvilken variant de brukte til vanlig, slik:

- Det er itte sant
- Det er ikke sant

Enkelte ganger var uttalen markert ved sida, slik at jeg bl.a. kunne se om de foretrakk å uttale meg med e (som er den gamle uttalen) eller med diftongen æi, altså meg /me/ eller meg /mæi/. Setningene orda står i, er i omtalen nedafor noen ganger tatt med mellom skråstreker.

Noen kan kanskje stille spørsmål ved metoden, for det har vist seg at av og til hevder folk at de sier A, men faktisk sier de B. Her er det jo en liten usikkerhet, men stort sett regner jeg med at svarene er pålitelige. Og de stemmer også ganske bra med det en skulle vente.

Så til resultatene. Et par sentrale ord som er typiske for tradisjonelt hedalsmål, er je og itte. Men slik er det ikke for de yngste hedølingene. De fleste elevene foretrekker jeg /jæi/ og ikke. For foreldregenerasjonen er det omvendt, så om vi ser bort fra noen få innflyttere, sier nesten alle der je og itte. For andre pronomen er resultatet mer blanda – ordet meg (Vil du bli med meg?) uttaler halvparten /me/ og halvparten /mæi/. Det er mulig at forma je oppfattes som mer markert og avstikkende enn uttalen av meg, som folk legger mindre merke til, og derfor er noe de unge helst vil legge vekk.

Flertallet av elevene bruker også dere, men noen også dekka. Derimot er forma de /de/ (De får stige på) (2. person flertall) lite brukt av elevene. Men også hos de voksne finner vi en del bruk av dere, især som subjekt, omtrent like mye som de, og der ser vi en liten endring fra ”mi tid”. Men objektsforma dekka dominerer fortsatt hos de voksne (Han skal passe på dekka).

Pronomenet ho holder seg godt hos elevene, men noen få sier hu og enkelte hun. Også hos de voksne er det mest ho, hos nesten alle om vi tar bort innflytterne. Derimot er det variasjon i 3. person flertall. Elevene fordeler seg nokså likt på de /di/, dem og dom, både som subjekt (Dom er på fjellet) og objekt (Har du sett dom?). Hos de eldre er dei og dom brukt like mye som subjekt, mens dom står sterkere enn dei som objekt. Men som nevnt ovafor er dom ikke bare er ei ny innlånt form, for det har vært sagt slik før ”synst i bygda” ifølge Mikjel Sørlie. Hvor grensa mellom dei i nord og dom i sør har gått, sier han ikke noe om. Og det er ikke noe klart samsvar mellom dei/dom og nord/sør i materialet.

Et ord som nokkon står fortsatt sterkt hos de voksne, og også noen elever bruker det, men de fleste velger noen. Også håkken blir brukt av noen elever, men hvem /vemm/ dominerer. Men også av de voksne er det her et flertall som bruker hvem, så her har det nok skjedd en endring over tid. Derimot står hå (å) fortsatt sterkt hos de voksne (Hå synes du?), men et klart flertall av elevene foretrekker hva.

Også ved verb spriker det. De voksne bruker alle søv og kjem, men flertallet av elevene oppgir at de sier sover og kommer. I partisipp er det enda mer sprik. Det tradisjonelle ved verbet kåmmå er kømme (Ola har kømme), og det sier de fleste voksne, men noen også kommi. Hos elevene brukes også kommi, men også kommet står sterkt, sterkere enn kømme og komme. Enda mer sprik blir det ved finne – den tradisjonelle forma der er fønne (Vi har fønne hytta), og et par voksne har det, men foreldregenerasjonen foretrekker nå åpenbart endinga –i her: fønni. Også enkelte elever vil ha fønne, og noen flere fønni, men flertallet sier finni, og noen få krysser av for funnet. Forma finni kommer utenfra, især fra oslomålet, og det er jo verdt å merke seg at det først og fremst er østkantvarianten finni som blir importert her.
Infinitiven være heter tradisjonelt vara på hedalsmål. Og det velger nesten alle voksne. Og noen elever bruker fortsatt det, men være er det aller vanligste. Noen bruker også væra. Nå er jo være bokmålsforma, mens væra er vanlig på Østlandet, også i Oslo i østkantmålet, der infinitiver som væra, kåmma, gjøra fortsatt er i bruk. Ellers skal de fleste voksne ut og måkå snø, mens elevene foretrekker å måke. Vi ser altså at den kløyvde infinitiven ikke står sterkt lenger her.
I bestemt form flertall av substantiver i hankjønn har ending på –a vært det vanlige: hesta, bakka osv. Det har også vært det vanlige ellers på flatbygdene på Østlandet fra Oslo og nordover. (Formen gutta har jo bredt seg ut fra folkelig Oslo-mål.) Og det sier alle de voksne i undersøkelsen vår (om vi ser bort fra en innflytter). Men elevene våre deler seg omtrent like mellom bakka og bakkene.
I ubestemt form i hankjønn er flertallsendinga som regel er (hester), men i noen tilfeller har det vært ar, som i dagar. Dette sier fortsatt alle de voksne om vi unntar et par innflyttere. Og noen elever holder fast på det, men de fleste krysser av for dager.
Det tradisjonelle hedalsmålet har flere ord som skiller seg tydelig ut fra skriftspråka (men er vanlige ellers på flatbygdene), som viku, stuggu, huggu. Og nesten alle voksne i denne undersøkelsen bruker disse. Noen av de unge bruker også disse formene, men flertallet bruker uke, stue og enten hode eller hue. Noe liknende finner vi ved nase – de voksne sier helst nasa, og noen nåså, som har vært vanlig i sørbygda, mens nesten alle elevene krysser av for nese.
Ordet kvit er vanlig over det meste av landet, og det sier nesten alle voksne i Hedalen, ser det ut til. Men bare halvparten av elevene gjør det, resten velger hvit /vit/. Og mens så å si alle de voksne sier heim, velger halvparten av elevene hjem.
Vi nevnte ovafor at noen ord i hedalsmålet har dels uttale med ø og dels med å. Og her fordeler de voksne seg nokså likt på øss og oss, og likeså trøll og troll. Men de fleste elevene har oss og troll. Tradisjonelt mål har også kælver (i fjøset), og det sier de fleste voksne, mens nesten alle elevene har kalver. Og i Vassfaret har vi hatt bjønn, og det sier alle voksne om vi unntar et par innflyttere, og noen elever også sier det slik, men de fleste krysser av for bjørn.

Oppsummering
Om vi skal oppsummere, så kan en i hvert fall si at hedalsmålet ikke er helt som det var, iallfall ikke slik jeg kjente det på 40- og 50-tallet. Allerede mellomgenerasjonen har enkelte ordformer som ikke var vanlige i mi tid, men ikke mange. Men hos elevene er dette annerledes. Noen elever holder på det gamle, men de fleste har ordformer som er lånt utenfra, og typisk er det at de fleste sier jeg /jæi/ og ikke.

Avisa Valdres (ved Helge Gudheim) gjorde i 1998 en undersøkelse av hvordan det stod til med bruken av dialekt hos de unge i Valdres, basert på opplysninger fra lærerne, og for Hedalen var svaret at bare 27 % av elevene på skolen der brukte dialekt, mens 58 % kryssa av for bokmål. (Det tredje alternativet var da ”andre dialekter”.) En kan ikke sammenlikne talla her direkte, men det er et visst samsvar, for fortsatt er et mindretall av dialektformene i bruk. En kan også se at tre av de tolv elevene stort sett velger de tradisjonelle formene nokså konsekvent. Så om vi sier at disse fortsatt holder på dialekten, så er det et mindretall, men likevel en del. Hos de andre er ulike grader av blanding av nye og gamle former.

I Valdres i 1998 var alternativet til dialekt bokmål. Det blir litt for enkelt. Mange av de nyere formene hos elevene er nok lånt utenfra, men ikke nødvendigvis fra bokmål eller det vi kan kalle normalisert østnorsk. I noen tilfeller stemmer det nok, for vi ser at noen av våre elever velger former som kommet, hode, hun, bakkene, og det er skriftspråkformer eller såkalt normalisert tale. Men vi ser også at mange elever velger hue, hu, finni, og det er ikke bokmål. Det er snarere det vi kan kalle et østlandsk folkelig bytalemål, som vi finner bl.a. i Oslo, især i øst. Og ut fra denne undersøkelsen og fra liknende undersøkelser ser vi at det er dette folkelige bytalemålet som i sterkest grad preger språket hos de unge.

Det vi ser her i Hedalen, er ikke enestående. Mange steder i Norge ser en at dialektene jevner seg ut, gjerne slik at de tar mer etter nærmeste større by. Og det er noe av det vi ser på Østlandet også, at oslomålet påvirker dialektene her, og med støtte fra bokmålet. Det er gjort undersøkelser andre steder som viser samme tendens hos de yngre, bl.a. i Nes i Hallingdal, i Numedal, i Gudbrandsdalen, på Toten og Hadeland o.a. Også i Valdres lenger nord er det registrert tendenser til det samme, bl.a. i ei hovedoppgave av Karen Marie Kvåle.

Det er nok flere årsaker til at dette skjer. Det er større mobilitet i dag og mer samkvem med verden utafor Hedalen, både direkte og via mediene. En faktor er nok også innflyttere. Nesten alle elevene oppgav at de hadde en forelder som ikke var fra Hedalen. Foreldre-språket betyr ikke alt, men det betyr noe. Og mange innflyttere på et lite sted vil gjerne bety at dialekten endres eller utvannes.

Så dialekten i Hedalen er nok i endring. Og om vi ikke ser klart hvordan hedalsmålet vil bli i framtida, så har vi nok sett i hvilken retning det går. Men når det er sagt, vil jeg også si at det er hyggelig om en del av de unge også framover holder fast ved den kulturskatten dialekten er.
svein.lie@online.no