Det historiske hjørnet
Juletrekula – og andre barndoms-minner

Adventstida på folkeskolen var en blandet fornøyelse. I løpet av mine sju år på Lindelia skole hadde jeg mange forskjellige lærere. Noen hadde lærerutdanning. Andre var studenter og tok lærereksamen senere. En av dem gjentok flere ganger i løpet av de ukene han underviste oss, at lærer skulle han i hvert fall ikke bli. Han holdt løftet.

Ukene før jul er på en måte den tida på året da skolens timeplan ikke gjelder. Det forventes at man skal gjøre noe annerledes, og lærere er som folk flest. De forsøker å gjøre det som forventes, med eller mot deres vilje. På skolen vår var det bare en lærer om gangen. Dermed var vedkommende ganske suveren. Mange satset på et eller annet til juletrefesten: opplesning, eller til og med små dramatiseringer. Det likte jeg veldig godt.

En av hedølingene vi hadde som lærer, tok oss med til Søre lokalet på trettendagsbasar. Vi framførte ”Prinsessa som ingen kunne målbinde”, og jeg hadde gevinst med heim fra basaren. Første skoledag etter framføringa fikk vi tilbake inngangspengene. Det var med andre ord en god opplevelse.

Verre var det med de lærerne som på død og liv ville ha oss til å produsere juletrepynt. En av dem hadde til og med fått tak i flere typer kulørt papir og ville lære oss å flette juletrekorger. Fingerferdighet har aldri vært mi greie, og dessuten hadde vi mange nok juletrekorger fra før. Foreldrene mine behandlet ting med forsiktighet, så faktum er at vi hadde ganske mye pen juletrepynt. Det aller meste av den var innkjøpt før krigen. Ganske lang tid etter 1945 var det ikke mulig å få kjøpt ordentlige, gammeldagse juletrekuler. De som fantes i butikkene, var juksegreier av papp som det var strødd et slags ”snø” på.

Ei av de gamle kulene var ekstra stor og fin. Uheldigvis tok jeg ansvaret for å henge på plass akkurat den kula, og den falt i golvet. Det var ingen god følelse. Norske butikker ble etter hvert mer velfylte, også med juletrepynt, men ei så fin juletrekule tror jeg neppe finnes i handelen nå for tida.

Sjokolade ble handlet inn ganske få ganger i året. Ungene fikk rasjoneringskort på sjokolade og kakao. Jeg mener å huske at de voksne måtte nøye seg med kaffekort. Det fikk ikke ungene, men jeg fikk lov å drikke kaffe likevel. Til gjengjeld delte vi på sjokoladen.
Far og mor kjøpte som regel inn hele sjokoladerasjonen min med en gang. Jeg var enebarn, og foreldrene mine tok seg råd til den utskeielsen. Da rasjoneringa ble opphevet, forsvant forventningspresset om full kvote, og sjokoladeforbruket i vår vesle familie gikk nedover.

Appelsiner ble å få i butikkene i adventstida, ikke så veldig lenge etter at krigen var slutt. De var sure som bare det, men ettersom hver kunde fikk bare en liten kvote, måtte de selvfølgelig kjøpes. Noen strødde sukker på appelsinene eller puttet en sukkerbit inni. Det var bare for pyser.

Vi barske gutta knep øya sammen så tårene ikke skulle sprette altfor langt, og spiste appelsiner uten tilsettingsstoffer.
Samme regel gjaldt for transkeia som skolestyret hadde pålagt læreren å gi oss. Syltetøy etterpå var det bare jenter som brukte. Andre sydfrukter kom til nærbutikken vår langt seinere enn appelsinene. Nøyaktig årstall tør jeg ikke si, men jeg mener å ha gjennomlevd det meste av min barndom før jeg så og smakte en banan.

Hvetemel bør jeg kanskje ikke nevne. Det man vanligvis fikk kjøpt, var av dårlig kvalitet, men innunder jul dukket det opp ”amerikansk hvetemel”. Kjøpmannen vår, som forresten var hedøling han også, lot hver av sine faste kunder få like mange eller like få kilo. Handelen med hvetemel og andre knapphetsgoder utviklet rasistiske tendenser i mi heimbygd. Mor og andre kakebakende husmødre ymtet i dertil egnede forsamlinger frampå om at altfor mange hedølinger som ikke hadde bidratt til omsetningsresultatet i vår butikk, krysset grensa ene og alene for å snylte på våre ressurser.

At hedølingene i tillegg var ramme etter tyttebæra i Ådalsmarkene, er en annen historie Dette skulle handle om jul og juleforberedelser. Jula er fredens høytid. Til høsten blir det forhåpentligvis nok bær til alle som orker å plukke, og vi lar minnene om tyttebærkrigen hvile under snøen.
God jul!
(Dette oppslaget ble publisert første gang i 2007.)