Hedalsmålet – del 1

SVEIN LIE

Dialektene er i endring. Det har de strengt tatt alltid vært, men nå mer enn før.

På Østlandet har oslomålet lenge påvirka talemålet nær byen, men dialektene nord på Østlandet og i fjellbygdene østafjells holdt lenge stand. Men det ser nå ut til at også disse dialektene er under press, og flere undersøkelser bekrefter det.
 
Jeg har hatt lyst til å se nærmere på dette, for jeg har hatt en mistanke om at hedalsmålet ikke er helt hva det var. Og det kommer vi tilbake til. Men først litt om det tradisjonelle hedalsmålet, dvs. dialekten slik den var midt på 1900-tallet (eller litt før), slik vi finner den beskrevet i ei bok av Mikjel Sørlie: Hedalsmålet, utgitt 1943.

Hedalsmålet før
Det som nok alle i Hedalen veit, er at det er forskjell på dialekten i Hedalen/Begnadalen og Valdres ellers. Skillet går mellom Begnadalen og Bagn, dvs. mellom Garthus og Fønhus. Sør for dette dialektskillet heter det je, vi, itte, bjønn, bygda, hesta, jent’n, mens det nordafor, der det snakkes det vi gjerne kaller valdresmål, heter det e, mø, ikkje, bjødn, bygde, hestadn (hestatn), jentudn (jentutn) osv. Valdresmålet likner mest på hallingmål og deretter på dialektene i Gudbrandsdalen, Numedal og Øvre Telemark. Hedalsmålet derimot likner mer på dialekter i sør og øst, dvs. på Ringerike, Land, Hadeland og Mjøs-bygdene.

Et trekk som en finner på det meste av Østlandet, er såkalt kløyvd infinitiv, dvs. at infinitiv av de fleste verba ender på e: kaste, kjøre, mens noen verb ender på a eller å: veta, vara, gjera, leva, kåmmå, måkå. Vi finner noe liknende også i presens (nåtid): kaster, men talar. Typisk for østlandsk er også at svake substantiver i hankjønn og hunkjønn helst ender på e: bakke, jente, men noen hankjønnsord ender på a eller å, og slik er det også i tradisjonelt hedalsmål: haga, hana, neva, slea, måså, bråtå, og med u/ o i hunkjønn: viku, stuggu, sulu, lyu, smiu, flugu, boso, hoso, roko.

Hedalsmålet har også verbformer som kjem, søv, bit. Det har dialektene østafor (Vestoppland) også, men ikke ringeriksmål (med Ytre Ådalen), der det lenge har hett kommer, sover, biter. I Hedalen heter det kasta (je kasta ballen, je har kasta ballen), og det er som ringeriksmål, men i flatbygdene østafor heter det kaste.

Et mer spesielt trekk i hedalsmålet er at partisipper av sterke verb ender dels på i og dels på e: med i etter i: skrivi, biti, og ellers –e: fønne, børe, skøre. (Dette fins også i dialektene i Hallingdal og Gudbrandsdalen og Land, men ikke i valdresmål ellers.)

Som nevnt heter det i det gamle målet helst je (je må gå), og mor sa ofte De må vaske dekka. Her har flatbygdene sør for oss helst dere: Dere må vaske dere. Jeg vokste også opp med dei i setninger som Dei er nok heime, men dette gjaldt ikke hele bygda, for lengst i sør var det vanlig med dom. Ellers er former som nokkon og håkken og hå (Hå vil du?) vanlige i det gamle målet.
Et mindre kjent trekk er at vi kan høre spørresetninger som Hå du si? (= Hva sier du?), i tillegg til Hå si du? Denne ordstillinga, med verbet på tredje plass, kjenner vi best fra trøndersk og nordnorsk (Ka du sei?), men det går også nedover på Østlandet et stykke.

Et trekk som skiller hedalsmålet fra ringeriksmål, er også uttalen av ord som hvit/kvit. Sørøstlandet opp til og med Ringerike (og ytre Ådalen) har uttale med v: vit, men Hedalen og resten av landet har her kv: kvit.
 
Det gamle hedalsmålet var ganske homogent, men det var noen få forskjeller mellom nordbygda og sørbygda. Jeg har nevnt et par – en annen er at noen ord har ø i nord og å i sør, som øsp/åsp (osp), føss/fåss (foss) o.a.
Neste gang skal vi se på språket hos de unge i Hedalen.
svein.lie@online.no