Det må da ha vært mye mer tordenvær før? Ordentlig tordenvær?

SOLVEIG LIE

Før kunne himmelen bli grå og tunge tordenskyer kunne komme rullende fra sør. De var mørke og blygrå, og de ble studert med skarpe barneøyne. Tenk om det skulle bli tordenvær? Med lyn?

Skyene ble mørkere og mørkere, og lufta ble varm og tung og lummer.
Tunge tordenskyer kom rullende rett mot oss. Det begynte å buldre svakt bak Onsknatten.

”Nå blir det uvær”, var det noen voksne som sa, og hjertet gjorde et byks. Det suste i øra.
Vi la på sprang så fort vi kunne heimatt. Det var jo egentlig farlig å springe i tordenvær - for da kunne det oppstå en luftlomme bak oss som lynet kunne slå ned i. I tordenvær kunne man i hvert fall ikke være borte heimante! Da kunne det jo slå ned heime og så fikk vi aldri se de heime igjen. Tanken kunne fremkalle noen hulk på veien.
Vi sprang så fort at vi sprang nok fra hele luftlomma.

Da sola så vidt var framme mellom mørke skyer, så stakk den! Sola stakk! Det var i hvert fall tegn på et at det skulle komme et forferdelig vær.

Da skyene var blitt så tunge at det så som om de skulle ramle ned i Bogen, begynte det å buldre skikkelig bak Onsknatten. Alle kontakter, unntatt lys, ble dratt ut. Man måtte jo kunne lese selv om det var tordenvær. En liten lydløs bønn ble sendt av gårde - om det kunne være mulig å stoppe været i Bogen?
Men det ble mørkere og mørkere enda ripsen ikke var helt moden. Og inne ble det enda mørkere.
Så kom det det første lynet. Vi telte og telte- hvis vi greide å telle til 5 før tordenskrallene kom, var lynet 5 km unna. Da kunne det slå ned i Bogen! Det gjaldt å gå sakte så det ikke skulle oppstå noen luftlomme og vi måtte holde oss langt unna vinduene- for der blinket det i glass så der kunne i hvert fall lynet slå ned. Vannkrana måtte ikke røres for lynet gikk jo etter rennende vann!
Og så gikk strømmen. Da ble det ordentlig mørkt.
Ikke kunne man lese og ikke kunne man strikke. Alle samlet seg rundt stearinlys og telte etter hvor været var. Dette var de gangene ingen fikk gjort noen ting annet enn å sitte stille og høre på været. Man kunne føle seg ganske hjelpesløs og overlatt til værgudene.

Hvis det lynte og tordnet samtidig, gjaldt det og få telt til 2! Da måtte man ofte telle veldig fort. Kanskje man måtte hoppe over 1. Da var været rett over huset. Vi skvatt til hver gang det lynte, og enda mer da det braket over hodene våre. Og noen ganger lynte og tordnet det samtidig. Det var ikke noe å telle. Da tordenværet endelig var ferdig med oss, og vi begynte å puste lettet ut, så rullet den over åsen til Begnadalen.

Ville tordenværet komme tilbake? Vi hørte og hørte. Hvis den gjorde det –så ville vi uansett ikke hørt det - for da hadde vi sovnet.

Det må da ha vært mye mer tordenvær før? Ordentlig tordenvær? Der du ikke en gang får telt til 2 -enda du prøver å telle så fort du kan?