Om å være alene i eget hode

LINE KAMILLA HEIMESTØL
 

Jeg leste med interesse innlegget kollega Anette Toresdatter hadde i Aftenposten 19. juli: Alarm! Hva er galt med oss middelaldrende kvinner? Her beskriver hun kvinner i 50- og 60-årene som skjeller og smeller uten grunn, er humørsyke, frekke og gjør hva som helst for å få ting billig eller slippe unna byen sin. Problemet er spesielt stort i turistsesongen, da byen hun bor i, blir overfylt av turister.

Jeg nikket gjenkjennende mens jeg leste. Det hender nemlig at det samme klientellet møter opp på legevakt eller sykehus med krav om å være først i køen. De ønsker å få reparert den forkjølelsen de har pådratt seg. Dette må jo være helsevesenets ansvar, siden de også var forkjølet i fjor… At det ligger et par mennesker med hjertestans og sjokk inne på behandlingsrommene, er sånn sett underordnet.

På Vestlandet hadde vi en annen opplevelse: Diverse turister, både fra Østlandet og utlandet, fant det helt i orden å ligge i både 50- og 60, selv om skiltet viste 80. De kunne finne på å sette bilen fra seg rett etter en sving, før en tunell – eller på tvers midt i veien. Årsaken var alt fra vanlig norsk sau (familie lente seg ut av vinduene, fotograferte ivrig med mobilkamera og kastet ut diverse mat) – til kanten av en isbre (bråstopp, vei fylt av ivrig gestikulerende voksne og barn). At dette medførte at andre måtte stå på bremsepedalene, så gummien smurte seg utover veibanen, og minstemann brakk seg i baksetet, var tydeligvis ikke et tema. At det også medførte flere farlige forbikjøringer og episoder hvor 20 biler hang i sint kø på hverandres støtfangere, var tydeligvis heller ikke i hodet.

Toresdatter beskriver middelaldrende kvinner. På Vestlandet dreide det seg om menn. Jeg er ikke helt sikker på om man kan plukke ut en spesiell gruppe personer og si at den ene er verre enn den andre. Jeg tror nemlig dette handler om noe allment: Vi har en tendens til å bli hjemme alene i eget hode når vi er på ferie.

I dagliglivet møter vi alle krav i større og mindre grad: Vi må opp på et spesielt klokkeslett, få mat innabords, smøre matpakke og dra på jobben. Vi må forholde oss til trafikkregler, sure sjefer, masete kunder og overtid. Vi må vaske do, smøre skiver, tørke snørr og stå på – selv om kroppen skriker etter egentid. Og skriker ikke kroppen også etter å bli sett, anerkjent og lagt merke til?

Så når ferien endelig kommer, skulle det bare mangle at JEG får nye fruktene av hardt arbeid! Dessuten forlater jeg nærmiljøet og befinner meg på andre kanter av landet. De samme reglene kan da umulig gjelde på fjellet som i byen?

Det er bare så utrolig lett å glemme at det finnes andre vesener i denne verdenen. Som ønsker å bli sett, anerkjent og lagt merke til. Men som først og fremst ønsker å kunne gjennomføre sin egen dag; hverdag eller feriedag.

Selv i ei lita fjellbygd som Hedalen, bor det folk, og det er ikke sikkert grunneieren setter pris på at du fyrer opp St. Hansbål på jordet hans.
 
Min oppfordring er derfor følgende: Kos deg med ferien din! Men husk at du ikke er alene om ditt behov for selvrealisering. Slapp av og nyt dagene, men ikke uten å bryte allmenne normer og regler.