Tale på 17. mai i Hedalen

VEGARD VESTROM

Kjære sambygdinger!

Det er tre ord som blir brukt oftere enn vanlig i dag, nemlig gratulerer med dagen! Disse tre ordene blir brukt når noen har bursdag, og i dag er det Norge som har bursdag. Gratulerer med dagen Norge, og gratulerer med dagen, sambygdinger!

I dag feirer vi Grunnloven til Norge, i dag er Grunnloven 202 år gammel. De fleste av oss har alltid levd i et fritt land, og vet ikke hva krig og forfølgelse er. Tidligere i dag er det blitt lagt ned blomsterkranser på Bautahaugen, for å minnes de som risikerte, men også ofret sitt liv for et fritt Norge.

Vi nordmenn er kjent for å ha en stolt nasjonalfølelse, og det skal vi ikke skamme oss over. Min nasjonalfølelse blir ekstra sterk når det kommer til idrettsarrangement. Det være seg fotball, ski eller håndball, eller forresten, det gjelder all slags sport.

Jeg husker spesielt godt en gang, to kamerater og jeg satt på et hotellrom i Bodø, dette var for øvrig Cato Skimten og Arnstein Kjensrud. Vi satt og så på skiskyting fra Anterselva, og der vant vår landskvinne Solveig Rogstad fra Skrautvål sitt første og eneste verdenscuprenn. Tårene trillet hos meg, og jeg var naturlig nok litt skamfull, for tøffe gutter gråter ikke. Helt til jeg så at det var like ille med både Cato og Arnstein. På det lille hotellrommet følte jeg og vi en enorm stolthet av å være norsk, og å være ein ekte vallers, og at jeg på en måte var delaktig i seieren til min tidligere sambygding – Solveig.

I mange andre land kan det å spille på nasjonalfølelser ha en fremmedfiendtlig og aggressiv undertone, men i Norge opplever nok de fleste at man kan uttrykke nasjonalfølelse uten at det er noe negativt ved det. Vi lever i en tid der hundretusenvis av mennesker er på flukt fra krig og forfølgelse, for å kunne oppleve det samme som oss, nemlig å leve i et fritt land. Forferdelige bilder av barn med familier på flukt var en tid i vinter hverdagskost på nyhetssendingene på tv. Bildene var så vonde å se at jeg vendte øya vekk fra skjermen. Med egne småbarn i huset, er det lett å sette seg inn i andre foreldres fortvilelse, og ønsket om at barna skal ha en trygg og god oppvekst.

Vi som lever materielt sett i et av verdens rikeste land, vi må være rause mot våre medmennesker. Som mange har sagt før meg, om 10–15 år vil vi bli bedømt av våre barn, hva gjorde du, og hva gjorde jeg, da en av de verste flyktningetragediene i moderne tid fant sted? Jeg ønsker å se mine barn i øynene å si at jeg prøvde å utgjøre en forskjell. Mitt personlige engasjement er hverken heroisk eller politisk, men gjennom en organisasjon som jeg håper og tror kan bruke mine månedlige bidrag på best mulig måte for verdens barn, nemlig Unicef.

Norge er et godt land å bo i. Vi har god plass, frisk luft, storslått natur, og fire vakre årstider på hver sin måte. Enn skjønt, da jeg la om igjen til vinterdekk 28. april, var jeg ikke fullt så glad for de skiftende årstidene.

Rikdommen vår, med store naturressurser, alt fra fornybare ressurser som fisk i havet, vannkraft, vindkraft og tømmer i skogen, til ikke fornybare ressurser som olje og gass på havets bunn.

Nettopp oljen og gassen er grunnlaget for vår rikdom. Denne rikdommen som det er relativt tilfeldig at vi med 5,2 millioner innbyggere får ha helt for oss selv. Våre naboer i Sverige ble tilbudt en del av denne rikdommen, fra daværende statsminister Oddvar Nordli, i 1978. De skulle få rettigheter til å utvinne olje i Norge, mot at Norge fikk 40 % av aksjene i Volvo. Forslaget ble stemt ned i generalforsamlingen i Volvo, og det kan nok hende at de senere angret seg. Relativt naivt fra Nordlis side, og rimelig dumt fra svenskenes side, - spør du meg. Når en svenske gjør narr av hvor dårlige vi er i fotball eller ishockey, minn dem bare på Volvo-avtalen, så stilner nok latteren.
Vi har gått inn i tøffere tider i Norge, olja har stupt i verdi, verdien på den norske krona har fulgt samme veien, og snart må vi som andre betale for å ha penger i banken. Tusenvis har mistet jobbene sine, og mange blir tvunget til å flytte på seg for å finne nytt arbeid, eller være kreative og etablere sin egen arbeidsplass. Trøsten i en slik stund er at bedrifter som lever av eksport har fått en bedret konkurransesituasjon tross alt, og når olja tar slutt,- må vi ha landbasert industri i tillegg til gassleveransen for å få samfunnet til å gå rundt.

For vår del lever vi i et område som i begrenset grad har blitt påvirket av oljeprisfallet, men spørsmålet er når vi kommer til å merke nedgangen, ikke om vi kommer til å merke den. Da gjelder det å være best mulig forberedt.

Det er nå vi blir satt på prøve,- for å leve opp til Gro Harlem Brundtlands legendariske utsagn: «Det er typisk norsk å være god!»

Her i Hedalen er det godt å leva, sjøl om befolkningsutviklinga er omvendt proporsjonal med utviklinga i landet som helhet. Vi fikk ikke noe særlig drahjelp av lokalpolitikerne heller, - i deres vedtak i mars 2015, om å sette nedre grenser for bevaring av skoletilbudet i bygda. En slik giljotin ble satt der fordi,- som ordføreren uttalte,- «da har dere noe å strekke dere etter». Han sa dere! Han sa ikke vi! Vanligvis så gis det to alternativer, pisk eller gulrot. Vi fikk kun pisken.

Likevel ser vi lyspunkter. Titt og ofte ser vi nye verdensborgere på hedalen.no. Vårt ønske på nasjonaldagen må være at disse intetanende og ikke forutinntatte medborgere skal få en trygg oppvekst, og ei god barndoms- og ungdomstid i et velfungerende bygdesamfunn, med fullverdig skoletilbud i bygda. Et samfunn som så sårt trenger både disse og de som er med på lasset når yngre familier flytter til, og finner sitt rotfeste her hos oss.

Personlig opplevde jeg et høydepunkt av mine mange timer på lokalet på lørdag. Som tilskuer var det en fantastisk opplevelse å se de unge, og litt eldre i skjønn forening levere en hitliste av kjente og kjære låter med nye tekster med brodd. Det er disse ungdommene vi må bygge Hedalens fremtid rundt. Disse unge er vår beste markedsføring av hvilke kvaliteter bygda vår har. Ungdomslaget gir disse unge en opplevelse av mestring, selvtillit til å stå på en scene og et samhold mellom generasjoner som er unikt. Det var ikke et eneste tørt øye i salen da Anne Digene, Gudbrand Jordet og Caroline Brenden spurte om vi ville ”Vara med heim te Hedalen”. Om de fikk med seg noen til ”å sove i samme seng i Hedalen” vet jeg ikke, men det håper jeg.

I stor grad blir et samfunn vurdert ut fra tilgjengelighet, både ut fra, og inn til. Det har skjedd store endringer med hensyn til datatrafikk over det mobile nettet. Både Telenor og Telia Sonera har bygd ut 4G forbindelse som store deler av bygda har nytte av. Svarte hull finnes, og det er leit for de det gjelder. Selv det kapitalistiske systemet vi bekjenner oss til,- er ikke uten lyte. Det er penga som rår.

Snart vil søre delen av bygda bli knyttet til fibernettet. Det er bra, men foreløpig så har jeg som leder av bygdeutvalget en bismak i munnen, med tanke på at bygda blir delt. Dette er ikke holdbart over tid! Utbygging av fibernett i grisgrendte strøk er ikke økonomisk sett bærekraftig, og derfor er bidrag fra stat og kommune en betingelse for utbygging. Alle gode krefter må arbeide for at hele dalen får tilgang til det superraske nettet, som i framtida vil overta det meste av datatrafikken, og det aller meste av kommunikasjonen og formidling av lyd og levende bilder,- begge veier.

Kommunikasjon innbefatter også veg. Vegstandarden er under enhver kritikk på begge sider av Fossbrøyta, og risikoen for ødelagte biler og lause nyrer er nok med i vurderinga når potensielle innbyggere har Hedalen med i sine alternative planer for et framtidig bosted.

Pussig nok hadde far min samme moment i si tale for 18 år sida. Han hevder bestemt å kunne føre vitenskapelige bevis for at «befolkningsnedgangen skjer i takt med auken tå antal steiner og furustubber som kjem sprettan opp gjønnom asfalten».

17. mai er først og fremst barnas dag. Gutta heime har allerede prøvd flagga og hurra- ropene sine i flere uker, og gledet seg til å gå i tog. Det å gå i 17. mai-tog er noe av det mest norske som finnes. Bjørnson, både som dikter av den mest brukte fedrelandssangen, og som en av barnetogets fedre, er naturlig å minnes på nasjonaldagen, selv om nasjonalromantikkens tid er forbi.

Symbolet på fred som barnetoget viser verden, i motsetning til militære parader, bør gjøre oss stolte, men også være med på å minne våre politikere om at nettopp dette er vår arv fra nyere historisk tid som må odles videre, nettopp nå, når vi kan se konturene av en uroligere verden enn på mange år.

Som student har jeg opplevd ulike måter å feire 17. mai på, alt fra champagnefrokost i Bergen, til eksamensdag da jeg studerte i Skottland. Hovedfeiringen i Skottland foregår forøvrig i Edinburgh, i Princess Street Park, foran en kampestein fra Vassfaret. Den ble gitt i gave fra Norge til Skottland, som takk for all hjelp til opptrening av soldater under krigen. Jeg visste ikke den gang at steinen kom fra Vassfaret, men ble gjort oppmerksom på det av Inger på Moen. Tilsvarende steiner fra Vassfaret er plassert i London og i Stockholm. Disse forhenværende sambygdinger er verdt et besøk om du tilfeldigvis skulle besøke disse stedene.

For øvrig har vi mer av den slags råvarer her i nærområdet, dersom det blir aktuelt med fler minnesmerker rundt om i verden.

Som ei oppsummering av historiske fakta og i takknemlighet over å bo i et fritt land og med kvaliteter som hos meg står sterkt, velger jeg å avslutte slik:

De kjempet både hun og han!
Nå lyser seirens baunebrann,
utover Norges land.
Mot himlen stiger flagg ved flagg
Som tusen gledesbål i dag,
For alle vunne slag.

Det knitrer som før over hytte og slott,
Et flammende merke i rødt og hvitt og blått.

Som et regnbuens tegn under skyen,
Skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer på ny over byen,
I det røde og hvite og blå.

La det runge fra gaten og torget,
Over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!

Takk for meg!