Innlegg på folkemøte i Begnadalen den 25. mai vedr. kommunereformen

SVEIN THORSRUD

Møteleder – ordfører

Jeg forstår at forhandlingsutvalget har hatt det vanskelig, men det er ikke så lett for oss velgere heller. Når vi nå er invitert til folkeavstemning  f.k. mandag, er det viktig at vi takker ja til invitasjonen og møter opp. Hvis ikke har denne øvelsen lite verdi. Til lavere deltakelse og til jevnere resultat – desto større frihet gir vi politikerne til å tolke og bruke valgresultatet slik de vil. Denne friheten har de sjøl vedtatt at de vil ha -  kfr. K-sak 38 den 19. mai. Om vi velgere er noe forvirra nå, så tror jeg også politikerne kan være det når de skal tolke velgernes råd.
 

Hva skal vi velgere mene? Vi kan sjølsagt føle og synse, håpe og til og med tro. For min del vil jeg prøve å legge føleri og synsing til side, og forholde meg til intensjonsavtalen som beslutningsgrunnlag. Den har jeg lest mange ganger, og jeg har prøvd å tenke igjennom konsekvensene for Sør-Aurdal – dersom den skulle bli realisert. Hvis jeg tar i bruk vektskåla som hjelpemiddel, så har jeg argumenter å legge både i ja-skåla og nei-skåla. Intensjonsavtalen må jeg dessverre legge i nei-skåla - og den veier tyngst – for min del.
 

Storkommune-ideen mangler i dag tilstrekkelig forankring i folket. Dessuten er tilliten mellom sentrale aktører i prosessen på et lavmål. Det fører igjen til manglende tillit mellom aktørene og folket – noe som skader saken. Akkurat nå synes situasjonen ganske kaotisk . Jeg frykter at den fortsatt kan være det etter folkeavstemninga den 30. – og K.st. – møtet i juni for den del.
 

Det er mye jeg kunne ha lyst til å kommentere i intensjonsavtalen, men av hensyn til tida vil jeg begrense meg til en problemstilling. Det er hensynet til lokaldemokratiet. Det er så vidt nevnt i intensjonsavtalens p.5 hvor det står: ”Valdres kommune skal ha fokus på et godt og inkluderende  lokaldemokrati om virkemiddel for et engasjert og levende lokalsamfunn”. Hvordan dette er tenkt i praksis, er ikke videre utdypet. Da blir det bare en fin formulering uten innhold.

Jeg skal prøve å begrunne denne påstanden. Representasjon i kommunestyret blir avgjort ved valg – etter valgloven. Ingen interkommunal avtale om mandatfordeling mellom de opprinnelige kommuner kan gjelde her. Det vil si at de partiene som stiller liste får en svært krevende jobb med å sikre best mulig uttelling – for eksempel for Sør-Aurdal. Det må skje ved utstrakt forhåndskumulering. Alle parti vil tenke slik. Hvis ikke vil risikoen stor for at det blir mager uttelling ved valget.

Dette vil føre til at det i praksis blir partiene som velger sine representanter til kommunestyret  - og i langt mindre grad velgerne. Det vil igjen føre til mindre interesse blant velgerne. Som vi vet, handler lokalvalg i stor grad om personvalg. Det engasjerer ofte mer enn partivalg. Etter mitt syn blir konsekvensen da at småpartiene blir borte.  Antall representanter fra Sør-Aurdal kan bli redusert til en fjerdedel – i best fall en tredjedel – i forhold til i dag (dvs. 6 -7 maks. 8 repr. av totalt 37). Det blir mer makt til færre representanter. Partiene får mye større makt. Velgerne får mindre makt. Dette vil etter min mening føre til mer sentralisering og mindre lokaldemokrati  - sjøl om statsråd Sanner hevder det motsatte.
 

Så et hjertesukk angående økonomi, prosess og tillit. Hva økonomi angår, er det mye fokus på statens overføringer og det kommunale inntektssystemet. Etter lang fartstid i lokalpolitikken har jeg erfart at dette er lite forutsigbart. Systemet endres hele tiden ved sjonglering med kriterier, forutsetninger og ulik vekting. Det hele kan fortone seg som en kontinuerlig manipulering med tall – ren tallmagi – som rådmennene  hele tiden må forholde seg til – og prøve å beregne/presentere konsekvensene av. Jeg har liten tillit til fortsigbarheten i dette.
 

Til slutt litt om prosessen i Valdres – tillit og mistillit. En ting er sikkert. Dersom de aktuelle kommunene ender opp som en ny Valdres kommune, så må arbeidet fra første stund baseres på full tillit for å lykkes. Mange krevende spørsmål/oppgaver gjenstår å løse i praksis etter en sammenslåing. Det krever full åpenhet og gjensidig tillit. Dessverre er ikke denne tilliten etablert mellom aktørene gjennom forhandlingene – snarere tvert i mot. Dette er et dårlig utgangspunk for videre samhandling. Hvis det er sant at enkelte sentrale aktører i en tidlig fase – og i hemmelighet – har drøftet fordeling av sentrale posisjoner seg imellom i en ny storkommune – ville jeg sett på et slikt overtramp som en søknad om avskjed. Disse er etter min mening diskvalifisert  med hensyn til en sentral rolle i en ny storkommune. Da er det behov for folk med ”friske” øyne og som ikke er historisk belastet med manglende tillit.