«Vi over 60» gikk av stabelen 30. april 2016

TEKST: GUNN KARIN FOSSHOLM
BILDER: ARNE G. PERLESTENBAKKEN

70 påmeldte møtte opp på Nordre lokalet til hyggelig samvær lørdag ettermiddag. Konferansier Ingeborg Aaslie ønsket velkommen med denne fine beskrivelsen av forsamlingen: «Her sitter en bukett med fine, vidunderlige og elskverdige mennesker.

Første post på programmet var kåseri ved Berit Bang Thorsrud. Hun har deltatt som frivillig hjelpemannskap for flyktningene på øya Lesvos i Hellas. Den siste turen ble tilbakelagt for bare noen uker siden. Berit fortalte at hun lenge har hatt et ønske om å gjøre en ekstra innsats for andre. Det hele startet egentlig via Sanitetsforeningen. Det er nemlig slik at i Bagn melder man seg inn i denne foreningen når man setter bo. Forespørsler om diverse verv ble først høflig avvist inntil hun fikk spørsmål om å bli med i en omsorgsberedskapsgruppe. En slik gruppe har som oppgave å gjøre en innsats ved store katastrofer. Høsten 2015 ble hun oppringt og spurt om hun ville bidra som frivillig hjelpearbeider for flyktningene i Lesvos. Snart var hun på Gardermoen klar til avgang sammen med 3 andre damer.

Opplæringen besto av en briefing-dag. Deretter ble de innkvartert på et hotell i fiskelandsbyen Skala Skamnias. Hotellet lå et stykke unna stranden. På stranden i Skala Skamnias jobbet de i frontlinjen og tok imot båtflyktninger.

Her hadde de frivillige rigget til et provisorisk kjøkken som besto av en lem med plastikk over. Kokingen foregikk på gass. Her ble det produsert tusenvis av brødskiver og delt ut en dobbel-dekker til hver. Det vekslet mellom hektisk aktivitet og stillhet ettersom flyktninger kom og dro videre. Hjelpearbeiderne var stort sett ungdommer fra mange ulike land, og noen få voksne damer.. Ingen store hjelpeorganisasjoner som Unicef, Røde Kors eller Røde halvmåne var å se.

Berit forteller videre at de sto på stranden med vester slik at båtene skulle se hvor de skulle komme inn. Flere hjelpere møtte båtene ute i vannet. Barna ble fraktet over først. De var ofte våte og kalde. Flere barn druknet på turen. «Jeg slapp heldigvis å se døde barn», sier Berit stille. De som ikke hadde mistet noen av sine egne, opplevde sannsynligvis sitt gladeste øyeblikk da de hadde kommet over Egeerhavet. Det var litt trist å se denne store gleden når vi visste at de kanskje ikke var like velkomne overalt.

Noen dager tok bare tårene overhånd, og det var en fin avveksling å kunne gjøre helt andre ting for å få tankene over på noe annet. Det var lite orden på ting, og behovet for å rydde og plukke søppel var alltid stort. En dag hun plukket søppel, kom Adventistbussen inn til leiren med medisinsk personale. Det var flere leger og sjukepleiere blant dem. Berit kom i kontakt med en eldre sveitsisk lege, og han sa noe som hjalp henne videre i arbeidet: «Her må du konsentrere deg om de du kan hjelpe!»

Berit fortalte om mange fine og gode møter med ulike mennesker. En kveld det kom inn mange flykninger ble hun oppmerksom på ei mor som var alene med tre små barn. Den minste ungen var bare et spedbarn. Mora var kliss våt, kald, apatisk, og hun hadde nesten gitt opp håpet. En av oss i hjelpegruppa konsentrerte seg om mora. En annen tok seg av de to barna, mens jeg hjalp spedungen. Etter et par timer forlot vi familien, og da var spedungen trygt tilbake på morens fang.
 
En annen dag på stranden kom en bil kjørende. Bak i bilen satt tre nakne, små barn. Vi i hjelpegruppa tok hvert vårt barn og begynte å leite etter tørre klær. Barna var klissvåte og kalde etter å ha vært timevis i vannet. Gutten som Berit skulle hjelpe, var omtrent halvannet år og kjempesinna! Hun prøvde å roe ned og brukte alle knep hun kunne komme på uten at det hjalp særlig mye. Da dukket det plutselig opp en tyrker som sa: «Give me the baby!». Og dermed roet gutten seg ganske raskt.

En tredje dag kommer det en overfylt flåte som var generelt dårlig utstyrt. Plutselig spratt det en hvit katt over ripa. Flere karer fløy etter katten og prøvde å fange den. Etter hvert klarte noen å fange katten i et provisorisk kattebur. Den ble frakta til landsbyen, men der fikk den juling av landsbyens katter. Eierne til denne katten havnet etter hvert i Steinkjer i Norge, og det sies at katten skal ha blitt gjenforent med sine eiere.

Oppdraget gikk mot slutten og damene som hadde blitt et sammensveiset team, skulle dra hjem igjen. De var enige om at dersom de skulle bli spurt om et lignende oppdrag så ville de gjerne jobbe sammen. Og slik ble det.

Den andre turen var i mars 2016. Da fikk de i oppdrag å konsentrere seg om flyktningeleiren Moria utenfor Mytilini. Det var dit alle flyktningene ble sendt for registrering. De fleste TV- bildene er også hentet derfra. Leiren var inngjerdet med piggtrådgjerde, men portene var åpne. Det var noen organisasjoner som ledet denne leiren, men ingen av de store internasjonale hjelpeorganisasjonene. IMU er en svensk organisasjon, og vi fikk lov å være en del av den. De frivillige var ungdommer fra hele verden slik som i den første leiren vi var i. Vi fikk opplæring den første dagen. Fokuset var respekt, verdighet vennlighet kjærlighet, øyekontakt, berøring og de små selvsagte ting som bli så uendelig viktig i en slik situasjon. Det var veldig rolig i leiren.

Den kunne huse opptil 5000 flyktninger De ble plassert i telt som sto tett i tett. Alle fikk utdelt et teppe, et liggeunderlag og et armbånd som indikerte språket. Det var flest afghanere, irakere og syrere. Ikke så mange mørkhudede. Det var politiets oppgave å sette på armbånd og finne ut hvilke språk de snakket. Vi damene fra Norge hjalp til med dette.


Kvinner og barn bodde for seg selv. Ulike nasjoner ble i liten grad plassert sammen. Syrere og irakere kunne imidlertid plasseres sammen. Lederne i leiren hadde full oversikt med daglig gjennomgang av teltnummer, hvem som var i teltet og hvilken nasjon de tilhørte Det var tre matserveringer hver dag og to av måltidene var varme. Det var stillhet og ro. Ungene lekte fredelig sammen. Det var fotball, leik og latter.

Men plutselig på morgenen palmelørdag ble alt annerledes. Politiet kom med skjold og annen bevæpning. Det ble en alvorlig og avventende stemning. Den danske flyktninghjelpen fikk beskjed om at alle hjelpere måtte ut. De eneste som fikk bli igjen var Høykommissær for flyktninger og leger uten grenser. Leiren ble stengt. Alle som var inne i leiren ble låst inne. Kvinner og barn ble fengslet. Å være vitne til dette i fredstid i Europa var veldig vondt. «Hva med disse barna etter hvert som de vokser opp?». Berit avsluttet med å si at tiden etterpå har vært tung, men at hun nå var klar for å dele dette med andre.

Etter det gripende kåseriet var det fint med litt underholdning. Hedalen musikkorps representert ved Thea Bjone Fekjær, Angelica Undrum Storruste, Dennis Aaslie og Andreas Haugen både sang og spilte for oss. Korpset feiret 60-årsjubileum i påska, og de unge aktørene hentet sitt repertoar fra jubileumskonserten.

«Uten mat og drikke, duger helten ikke», og nå var det på tide med bevertning. Snitter i mange varianter og Ringerikeskringle så ut til å falle i smak. Praten gikk lett rundt bordene og folk hygget seg. «Vi tenker mykji bedre når vi har fått litt innabords», sier konferansieren og introduserer «Quiz med Signe». Forsamlingen fikk brynt seg på mange intrikate spørsmål rundt temaet 17. mai. Av 13 mulige poeng fikk vinnerlaget 12 poeng og en twistpose på deling.

«Nå må det være slutt på det gode humøret», sier Signe spøkefullt og introduserer andakten. Hun gir mange gode ord på veien og hovedbudskapet var at vi mennesker ikke skal være bekymret. Vi skal ikke være urolige for morgendagen. Hver dag har nok med sin møde. Nyt livet.

Som seg hør og bør ble det utdelt blomster til alle som bidro med underholdning, inkludert «Steinsrudjenta som er gift Digene» for musikk til allsangene. Som en avslutning på kvelden anmodet vår utmerkede konferansier hele bølingen om å reise seg og synge Fager kveldssol smiler.