Vi fra bøgda

LINE KAMILLA HEIMESTØL

I Larvik står jeg daglig i kø på vei til jobb. Årsaken er Gloppe bru, der folket fra Halsen og Tjølling møter hverandre. Ved Gloppe bru er det en rundkjøring, og den sørger for så rask flyt som mulig. Det eksisterer en felles ordning i denne rundkjøringa: Bilene fra Halsen – som strengt tatt har forkjørsretten, slipper inn en bil fra Tjølling foran seg. På den måten venter alle like lenge – og alle kommer seg av gårde til jobb.

I neste rundkjøring, den ved Øya, eksisterer det totale vanvidd. På tross av flere filer og større muligheter til å passere raskt, endres trafikken fra høflig sameksistens til førstemann til mølla. Noen ganger har jeg lurt på om det beste er å lukke øya, be ”Fadervår” og trykke gassen i bånn. Det har blitt med tanken.

”Hvordan kan det ha seg at folk oppfører seg så annerledes i to rundkjøringer med kun 500 meters mellomrom?” undret jeg meg en dag hvor det var min psykiater-mann som satt dypt fokusert bak rattet. Han svarte ikke der og da, naturlig nok. Han slapp en hissig BMW foran seg, smatt uti rundkjøringa, bremsa på nytt, så den forskremte fruen med Lada unngikk å treffe den røde Mercedesen, og så var vi atter engang helskinna igjennom galskapen.

Etter å ha hentet seg litt inn, kom svaret hans ettertenksomt: ”Det handler om å være fra bøgda.” Jeg har tygd litt på dette.

Vi fra bøgda lærer tidlig at vi ikke kan klare oss uten felles innsats. Skulle vi stille lag til fotballen, ja, da måtte selv mini-Mads i andreklasse inkluderes. Og Linda i femte fikk spille på dispensasjon. I barnekor og korps, i skolegården og på søndagsskolen erfarte vi at skulle vi få noe og bli til noe, så måtte vi bidra sammen. Det blir ikke fotballag uten at folk møter opp. Unnasluntreren kunne risikere både stygge blikk og klar beskjed dagen derpå.

Vi fra bøgda i Larvik – fra Tjøllingsida mener jeg, har det litt på samme måten. Vi vet at skal vi beholde lokalbutikkene våre, må vi bruke dem. Og vi vet at vi møter moren til Kristian i skolekorpset i den samme rundkjøringa som vi selv skal igjennom. Det tar seg dårlig ut å stenge for folk som du senere på dagen skal samarbeide med på fotballbanen! Da velger man heller å hindre trafikken fra Danskeferga på Øya, for de derfra kommer uansett bare fra Oslo...

I et bygdesamfunn oppdras folk derfor til å innordne seg i et system. Jeg tror det er noe fint med det, og noe trygt. Du vet hva som forventes av deg, og du får også anledning til å bidra. Beveger du deg utenfor hva som er forventet, vil bygdefolket gi beskjed. Og dersom det å bevege seg utenfor er å råkjøre i en alder av 15, naske varer på butikken eller være en dust i klasserommet, ja – da bidrar kanskje bygdefolket aller mest til å hjelpe deg på en sunnere vei.

Det er ikke alt som er bra med å bo på bygda, og bygdefolk har også sine negative sider. Men i dag vil jeg heie på det positive. De sidene som medfører at alle kommer fram på jobb, at nærbutikken holdes i hevd og at skolen i Hedalen skinner som aldri før. Vi fra bøgda vet at vi er avhengig av hverandre og må stille opp for hverandre. Det  synes jeg er bra!