Jeg – en pilegrim?

LIV BARBRO VEIMODET

Pilegrimsleden gjennom Valdres strekker seg fra Hedalen til Filefjell. 166 km gikk vi, i sakte tempo, gjennom fire kommuner.

Opplevelsene kom som perler på en snor: seks nyere kirker, fem stavkirker, fire olavsminner, tre middelaldersteinkirker, to relikvieskrin og massevis av andre kulturminner...... og kirkeklokker!!

Lyden av kirkeklokker... Det var en fantastisk følelse å gå fra Hedalen stavkirke lørdag morgen, og «marsjere» i takt med kirkeklokkene. Jeg ble virkelig rørt da kirkeklokkene i Reinli sendte oss videre, ut av Sør-Aurdal og inn i Nord-Aurdal. Da klokkene i Aurdal kirke begynte å kime og kalle på oss, idet vi gikk ut av prestegården og mot kirken, da rant tårene!

«I uminnelege tider har kyrkjeklokkene ringt og kalla oss saman i glede og sorg, til kvardag og fest, i helg og sykne. Klokkene har ringt sola opp, og sola ned, ringt når dei små har vorte bore til dåpen, og når graver har vorte grave, og den døde skulle i jorda. Kyrkjeklokkene har fulgt oss frå vogge til grav, og så og seia vore som pulsslaga i livet vårt.

Mykje har endra seg opp gjennom åra sidan dei fyrste kyrkjeklokkene ringte utover landet. Men klangen, kunsten og handverket har me framleis - ein liturgisk funksjon, og eit levande og ubrote 1000 år gamalt tradisjonshandtverk.

Klangen, kunsten og håndverket har vi fremdeles! Tusen takk til kirketjenere og andre frivillige som sørget for at vi fikk med oss også dette på vandringen vår!

Vi fikk gjennom vandringen også andre store opplevelser på løpende bånd: Av vandringsleder Jahn Børe, som delte raust av sin kunnskap om smått og stort langs vegen. Av pilegrimsprest Anne Hilde, som varsomt satte tankene i sving med sine ord til ettertanke. Av medvandrere som satte ord på følelser og opplevelser under samtalene til middag. Av frivillige og ansatte i menighetene langs leden som villig fortalte og ga av seg selv til oss. Av alle hyggelige mennesker vi møtte langs leden som overraskende serverte oss sveler, is, hyllebærsaft med mer. Av fantastiske naturopplevelser. Av vandring på nye veier.

Vi gikk stier, vi gikk skogsveier og vi gikk bygdeveger – ja vi gikk sågår på nylagt asfalt! Alt i vakre kulturlandskap og flott natur.

Vi fikk gnagsår, såre føtter og var iblant både stive og støle – men du verden for en opplevelse! For et samhold! For en glede! Og for en mestringsfølelse å nå målet sitt!

Og ikke visste jeg at Andreas Aabel fikk sin inspirasjon til å skrive «Se Norges blomsterdal» her i Valdres. Men at det var en blomsterdal vi gikk gjennom, på mange måter – det er sikkert!

Vi sov i gapahuk og telt, vi sov i gymsaler og på pensjonat. Og uansett hvor vi etablerte oss for natten, så var det noen der som sørget for at vi fikk deilig middag, deilig frokost, tips om vi skulle lage to eller tre matpakker for dagens vandring og ikke minst som kokte KAFFE til oss! Ren luksus! Tusen takk til disse fantastiske personene!
Da jeg meldte meg på vandringen og fortalte til familie og venner at vi skulle gå i stillhet – var det mange som trodde jeg kom til «å stryke», men der tok de feil! Det var veldig godt å få gå i stillhet, det ga tid til ro og ettertanke. Det å tenke i ro og mak, ikke stresse, ikke skynde seg, bare tenke. Tenke over livet, tenke på familie, tenke på jobb. Det å gå i stillhet var overraskende godt!
Å starte sommeren med en fellesvandring på den eldgamle pilegrimsleden gjennom Valdres var en spesielt god opplevelse: Stille - lange dagsetapper - slitenhet - gode samtaler og annerledesfokus!

En pilegrim jeg????

Ja! Og jeg allerede klar på at dette ikke blir min siste pilegrimsvandring!
Liv Barbro Veimodet Pilegrim

• Se video her.

«Pilegrimene er kommet fram til St. Tomaskyrkja på Filefjell, danner ring og avslutter vår indre og ytre vandring med den keltiske velsignelsen: Må din vei gå deg i møte

Må din veg gå deg i møte,
og må vinden være din venn,
og må solen varme ditt kinn,
og må regnet vanne mildt din jord,
inntil vil sees igjen,
må Gud holde, holde deg i sin hånd.