Julehilsen og takk til hedølinger
JAN OVE BRENDEN
Jeg
er en utflyttet hedøling i Oslo som ønsker å takke en hel masse mennesker i
bygda for en varme og raushet jeg ikke har opplevd maken til.
For å skrive litt i gåter så har jeg reist lenger enn langt de siste årene,
gått på fjelltopper og dype daler i både storm og finvær uten å ha vært
tilstede fysisk. Jeg har jo vært åpen om min til tider vanskelige
livssituasjon med både depresjon, angst og vanskelig økonomi og om det å
leve på et minimumsnivå. Samt også vært åpen om sår fra barndom/oppvekst og
skole i hjembygda.
Depresjonsbrilllene gjør at jeg ikke alltid ser de fine menneskene som gjør
alt de kan, for å la solen skinne på meg. Det er litt vondt og leit noen
ganger at vonde ting som har vært i fortiden, skygger som ugress for alle de
fine blomstene rundt meg.
Dette er dessverre en del av sykdommen, men jeg jobber imidlertid med å
holde ugresset vekk så godt jeg kan og prøve å fokusere mest mulig på det
fine og gode, men jeg klarer det ikke alltid. Men mitt mål er å slenge
depresjonsbrillene på havet et eller annet sted i løpet av 2018.
Mitt engasjement som frivillig i Kirkens bymisjon gir meg imidlertid en
glede i hverdagen, og sakte men sikkert også gir det troen på meg selv.
Selv om jeg har vært åpen om mitt liv på facebook, må jeg bare si at jeg
bærer ikke nag til et eneste menneske for hverken barndom, oppvekst eller
skole. Selv om det er ting som har vært vondt, og ting jeg bærer med meg,
kan det å fortelle om det gjøre at jeg etter hvert kommer meg videre og
gjennom det på en bedre måte, enn å bære på alt innvendig i det skjulte.
Selv om det til tider har vært, og er barskt, er jeg glad for den
livsutdannelsen jeg har hatt. Uten den hadde jeg ikke vært den jeg er.
Men nå skal jeg fortelle litt om hva slags terapeutisk behandling
hedølingene gir en utflyttet hedøling som sliter, og da spesielt i julen.
De snille julenissene i Hedalen bryr seg hverken om kommunegrenser eller
fylker. Neida, først så setter de varme fine og jordnære ildsjelene Nina og
Berit Åsli i gang en "hemmelig aksjon" før de inviterte meg på middag på
Egons i Oslo mandag 18.12. Jeg vet ikke hva disse to damene er laget av, men
jeg tror de må ha sitt utspring fra en eller annen vakker og fin blomst.
Jeg gledet meg så veldig til å møte de to varme mennesker som jeg ikke har
sett på mange år at jeg skrev på forhånd at det ble dagens høydepunkt. Jeg
hadde bestemt meg på forhånd for at jeg skulle møte de uavhengig av hvordan
form jeg var i, men gjorde det jeg kunne for å skjerme meg litt på forhånd.
Nina kom forøvrig med nisselue for anledningen, og jeg ble møtt med de
varmeste klemmer av begge. Lite visste jeg at de hadde med seg
antidepressiva fra "hele bygda" i bagen og bilen. Mens Nina bestilte mat og
drikke sa Berit at hun skulle hilse meg fra flere fra bygda. Jeg tror Nina
har noen flere hilsninger, sa hun, uten at jeg tenkte noe mere på hva hun
mente.
Etter en veldig koselig middag med prat om både alvor og mindre alvor med
latter på lur, fortalte Nina at hun hadde med noen hilsninger fra noen
hedølinger, og tok frem den ene gaven etter den andre og en bunke med
konvolutter. - Dessuten er det litt mer i bilen, så kanskje vi må kjøre deg
hjem, sa hun.
Jeg ble virkelig helt satt ut og målløs. For noen mennesker dere er! Det
første jeg tenkte, var at jeg ikke alltid ser de fine menneskene rundt meg,
og samtidig ble jeg så glad og takknemlig at jeg ikke visste hva jeg skulle
si. Og nå har dere virkelig snudd julen for meg.
Etter hvert åpnet jeg konvoluttene med fine kort. Det bare strømmet på med
varme ord, kontanter, gavekort og flakslodd og jeg ble bare enda mer målløs!
Fikk bare lyst til å omfavne hele bygda. Det ble et nydelig hav av gaver til
både meg og dattera, og jeg håper jeg får takket hver og en av dere og gitt
dere en ekte varm god klem i det nye året.
Dette er noe av det sterkeste jeg har opplevd på lenge. Dere skal vite at
det dere har gjort betyr at jeg får en veldig behagelig jul, og en myk
takeoff på det nye året. Jeg kommer til å ha med meg dette i hjerterommet
for resten av livet.
En slik raus giverglede kan faktisk være med på å gi den det gjelder et løft
og dytt i retningen av å tro på at verden fremdeles er et fint sted å være.
Disse ordene her er fra min datter, som ba meg sende denne hilsningen til
dere:
Fra Solanyi : Tusen takk for alle gavene. Jeg er glad pappa har bodd nære så
snille mennesker som dere. Dere er de snilleste ♥
---
Glad i dere ♥
Juleklem fra Jan Ove Brenden