Sist oppdatert: 01.07.2017 07:53

Livs historie – del 4
  SOLVEIG LIE

Det er høst, og året er 1944. Mange i Repvåg gjør seg klare til en huleboertilværelse. Folk har gjemt unna mel og annen proviant på forskjellige steder i fjellet. Hvorfor vil ikke finnmarkingene dra frivillig sørover slik tyskerne formaner de om?

Det var flere årsaker. Folk kunne tro de var NS-medlemmer noe som skyldtes NS-propaganda som gikk ut på at Finnmarks befolkning skulle reddes unna russerne. Eller de trodde slett ikke at alle småsteder skulle bli brent. Og hele tiden trodde de at de snart skulle befris av de allierte. Og ikke minst trodde de at krigen snart skulle ta slutt.

Årbok for Nordkapp 1982:

Fra den 20.10.1944 da tvangsevakueringen skikkelig var i gang ble om lag 30.000 finnmarkinger sendt sørover.
Hundrevis stakk til fjells og bodde i jordgammer til krigen var over. De lot seg ikke tvangs-evakuere.
Da finnmarkingene spurte tyskerne hvor de skulle - pleide tyskerne å svare at: ”Vestfjorden er dyp”.
Det ville si at ethvert åpent hav var farlig fordi både engelske og russiske ubåter lå og ventet.

Nedbrenningen av Honningsvåg startet i begynnelsen av november 1944 og varte helt til lille julaften 1944.

  • Les del 4 her.
Tidligere publisert: Del 1 Del 2 Del 3