Hedalen.no


Sist oppdatert: 09.07.2017 07:30	Del 1: På tur med Liv Huseby – Liv skal hjem til Honningsvåg
	SOLVEIG LIE Noen dager er veldig lange. Særlig når de starter klokka 05:00 og Liv står og venter på meg ved veien - Hedalsvegen 2507. Hun er ferdig pakket for lengst. Kanskje klokka bare er 04:45. Vi liker å ha god tid. Vi skal til Gardermoen med fly til Alta. Derfra har vi leid bil. Vi skal til Honningsvåg og til Repvåg. Vi skal til Livs hjemland. Midnattssolens land. Siste gang Liv var skikkelig hjemme, var for 30 år siden. Skodda ligger lavt langs Sperillen. Men når flyet nærmer seg Alta, er himmelen skyfri, og med en liten Toyota hybridbil freser vi videre nordover. Vi er ikke kjent med hybrider, så på spørsmålet om hva vi skal gjøre med hybriden - det fikk vi egentlig ikke ordentlig tak i. "Trøkk på start og tut og kjør", sa Eirik på Europcar. Gode råd blir jo fulgt. Men så begynner en lampe å lyse, og Liv som er vant til å lese bruksanvisninger finner fort ut at det er noe galt med lufttrykket. Lufttrykket? Men etter at Liv hadde vært inne og prata litt –på en bensinstasjon i Skaidi, kommer tre spreke karer ut. De er ikke trege til å etterfylle luft på etterspørsel i Finnmark. Men lampa fortsatte å lyse. Og det gjorde den hele veien videre. Det får være måte på hva man skal bry seg med så langt nord for Polarsirkelen. På kirkegården i Repvåg finner Liv nesten hele sin gamle slekt. De ligger side om side med "væreier Bulls sine". Væreieren Olaf Kristian Pahlin Bull ligger helt i tet på kirkegården og har den eldste gravsteinen. Livs slekt ligger ved siden. Og bak der ligger det noen flere og bak der igjen ligger verdens blåeste hav. Kirkegården i Repvåg Repvåg ligger vakkert til inne i Porsangerfjorden. Her kom Liv kjapt i kontakt med noen som kjente noen, og det bar rett inn i huset til en av de to som fortsatt er fastboende. Hun er 82 år, og aldri om hun skal flytte fra Repvåg. Hun ble spurt om hvor mange som bodde her da krigen startet. "Det va no ikke så mange hus, men de va mange folk." I de fleste familier var det fra 5 unger og oppover. I hennes hus var det 12. Repvåg Det var her i fjæra Liv lekte med de andre ungene. Hun løp rundt i vågen og lekte rundt fiskehjeller og rundt husene og nede på kaia. Men Pomorskuta er borte. Det samme er båten hun ramlet ut fra den gangen hun ble reddet av Gunnar Stålsett. Det var oppe på "hauen" bak Repvåg hun stod da hun tok inn over seg den særlig flotte "solnedgangen" som skulle vise seg å være Kjøllefjord i brann. Som 7-åring kunne hun vel ikke heller tenke seg at både hus og fjøs og at dampskipskaia og alt kjent skulle bli satt fyr på. Men krigen kom til Repvåg og de ble evakuert. Vi ble fortalt av den fastboende at "under evakueringa ble kyr skutt langsetter veien til båten. Vi skrevde over daue kyr. Tyske soldater jaget oss ned i fraktebåtene." Bak "hauen" var det mange myrer og god plass til å grave ned symaskiner og radioer. Og bergsprekker var det nok av. Men sekker med mjøl fant vi ikke. Ikke symaskina til naboen heller. Liv på full fart ned fra "hauen" for å prate med en av de to fastboende Hvor er det store hvite huset til "Bulls sine" i Repvåg– som ungene løp ut og inn av? Det ble satt i brann som alle andre hus i Repvåg. Det er vanskelig å forstå at lille Repvåg skulle bli nedbrent. Repvåg var en enda større perle da - en av alle perlene på Finnmarkskysten. En perle av perleradene langsetter Porsangerfjorden. Et rikt lite sted med både dampskip, fisketrålere og handel med Russland. Og mange unger. Slik er det ikke lenger. Hvis man virkelig skal ha ro i sjela kan man dra til Repvåg. Der er det ikke flere folk å prate med enn det som trengs.