Se intervju med familien Thapa

Tilknytningen til Hedalen finner vi i at Gunvor og Reidar Heiene var misjonærer for Santalmisjonen i perioden 1994–1997 i Nepal. Gunvor var norsk konsul i Kathmandu, samt rektor på den norske skolen.

Ville hjelpe
Høsten 1996 besøkte slekt og venner fra Norge Gunvor og Reidar i Nepal. Da de skulle reise hjem, sa Vesla, søsteren til Gunvor følgende:  – Ta disse dollarene jeg har igjen og gi til noen som trenger det.  – I aftenbønnen den kvelden ba vi Gud om å vise oss hvem som skulle ha disse pengene, forteller Gunvor.

En krevende familiesituasjon
Neste morgen ringte det på døra, og utenfor sto det to fremmede kvinner. Den ene som var mor til Umesh, som var 15 år den gangen, ba om å få en jobb på Den norske skolen. Hun snakket bare nepali, men hadde med seg et brev der Umesh hadde skrevet på engelsk og fortalt at faren hadde fått et slag i hodet og var blitt lam på ene sida.
Dermed var familiens inntekt borte. Vi hadde ingen jobb til henne, forteller Gunvor, men vi hadde noen dollar fra Vesla...

Reidar, Umesh, Kabita og Gunvor

Samme drag besøkte Gunvor og Reidar familien til Umesh. Det viste seg at barna måtte slutte på skolen fordi de ikke hadde penger til å betale for undervisning, uniformer og skolebøker. – Umesh var med på hele samtalen, og vi skjønte at dette var en veldig oppvakt, intelligent og ikke minst en veldig hyggelig gutt, forteller Gunvor.

Støtte til skolegang
Misjonærparet fra Hedalen avtalte med familien at hver måned, når de fikk regning fra skolen, skulle Umesh komme til dem og få penger til å betale for skolegang. Gunvor forteller videre: – Hver måned kom han på de tider vi kom hjem fra skolen og middagen var klar, så han kunne spise med oss. Og han spiste så mye at Reidar til slutt spurte: «Har du ikke spist før i dag?» Det viste seg at familien ikke hadde råd til mer enn ett måltid om dagen.

Sommerjobb i Hedalen
I påsken 1997 kom det nytt besøk fra Hedalen:  Hildegunn og Amund Grønhaug, Kjersti og Øyvind Jordet og Gun Kristin Løken. Umesh viste dem rundt i Katmandu, og besøket endte med at han fikk seg sommerjobb i Hedalen.

Filminnspillinga starta på Grønhaug

Den flittige ungdommen fra Khatmandu tjente så mye denne sommeren at  at han kunne betale gjelda familien hadde måttet ta opp, og forsørge familien vinteren etterpå – mens han sjøl gikk på skole. Og han fikk også komme igjen og arbeide i Norge flere somre.

Dette ble til veldig stor hjelp for både han og familien. Med litt ekstra hjelp greide han å fullføre tre år teknisk fagskole i Nepal, og den ble godkjent av NOKUT som likeverdig med et og et halvt år på ingeniørskole i Norge.

Mens han studerte i Nepal, traff han Kabita, og de ble enige om at de ville leve livet sammen.

Skolegang og giftermål
Umesh var heldig og fikk en friplass på Valdres Folkehøgskule der han gikk på linje for norsk språk og kultur. På slutten av skoleåret fikk han høre fra Kabita at onkelen hennes, som hun hadde vokst opp hos og kalte far, hadde funnet en mann av «riktig» folkeslag og kaste til henne. Da skyndte han seg å reise hjem. De to rømte til Pokhara, en by 20 mil fra Kathmandu, giftet seg der og kom tilbake til faren med vielsesattesten. Kabita ble da jaget ut av heimen sin og måtte bo hos svigerforeldrene, noe som forresten er svært vanlig i Nepal.

Umesh reiste til Norge og gikk to år på Ingeniørhøgskolen i Gjøvik. Han fikk kjøre med Harald Liodden, så han var hjemme i Hedalen nesten hver helg. Siste året han studerte på Gjøvik, gikk Kabita på Valdres Folkehøgskule. Da var hun gravid og fødte sønnen, Elias, den 12. april 2004. Etter fødselen kom hun og babyen hjem til Gunvor og Reidar, mens han fullførte ingeniørstudiet på Gjøvik med gode resultater. Umesh bygde på utdanninga si i Trondheim og er nå sivilingeniør og jobber som prosjektleder i Siemens.

 
Intervju med regissøren