Det var august måned i 1960. Nytt skoleår ved Nerstad skole. En aldri så lite spent lærervikar, 19 år gammel og nettopp ferdig med russetiden, stod og ventet på de nye førsteklassingene som skulle begynne på skolen denne høsten. Jeg hadde to uker tidligere hatt en samtale med skoleinspektør Sukke.

Avslutningsfest for siste kull på Nerstad skole

Han hadde fortalt meg litt om de lokale forholdene i Hedalen, men jeg følte meg svært usikker på den oppgaven som ventet meg. Jeg skulle være lærervikar for 1. og 2. klasse på Nerstad skole.
 

Ved siden av meg stod Ingvald Garli, en stødig og erfaren skolestyrer, som jeg fikk tillit til med en gang. Han hjalp meg mer enn 1 gang i de to årene jeg skulle bli på Nerstad.

 

Så kom de 10 førsteklassingene med en mamma eller en pappa i hånden. Dette var et spennende øyeblikk både for barna og meg, men også for foreldrene som ikke visste noe om meg, annet enn at jeg var ung og uten lærerutdanning. Foreldrene viste meg tillit fra første øyeblikk. Ikke et kritisk spørsmål, kun ‘velkommen’ med brede smil. Fantastisk
!

Jeg må nevne hovedpersonene, altså barna: Fra sør i bygda kom Tormod Kvarme. Fra Vestbygda kom Jon Andreas Pandur, Jan Ove Skålebråten og tvillingsøster Oddhild Eli Skålebråten, Liv Edel Kulterud og Asbjørn Skogstad. Fra nord kom Eivind Nyhagen, Ola Henning Nordby, Annie Magnhild Høgfoss og Gudrun Klemmetsrud. En flott bukett som jeg skulle bli veldig glad i.
 

Ja, barna lærte å lese, skrive og regne, til tross for mitt utgangspunkt som var manglende lærerkompetanse.  Foreldrene må få mye ros, de fulgte veldig godt opp og oppmuntret og ga meg råd. Kort sagt :  De viste meg tillit. Det er jeg takknemlig for den dag i dag.
 

Jeg ble kanskje litt overmodig, for en gang ut på vinteren, ville jeg planlegge en skidag med barna uten foreldre. Og det skulle ikke være en skidag i skogen ved Nerstad. Nei, jeg planla en skidag  fra Søbekkseter. Det var ingen ting i veien med ambisjonene. Barna syntes dette hørtes morsomt ut, og foreldrene viste meg igjen tillit og stilte ingen kritiske spørsmål.

Jeg hadde søsteren min, Kari, på besøk fra Oslo. Hun var 16 år og god på ski. Hun var litt betenkt over ideen min, men var villig til å bli med på turen. Hans Fossholt  kjørte oss alle opp til Søbekk en strålende solskinnsdag i februar med mye snø og mange kuldegrader. Hans var veldig betenkt og spurte om dette var noe lurt.
 

Vi fikk på oss ski og sekker. Ikke alle fikk på skiene så raskt, og i den tiden det tok å vente på alle, så raste de raskeste nedover lia mot Busuvannet. Over vannet, med retning  Trevasskolla. De raskeste som gikk på ski daglig hjemme , hadde en utrolig fart og var spreke barn. Kari hev seg rundt da hun så hva som skjedde. Vi kunne se de første som prikker på den andre siden av Busuvannet. Det synet glemmer jeg aldri. Men Kari var nok raskere og innhentet gjengen og fikk den tilbake til oss andre. Resten av dagen gikk kjempefint, med langrennsløype og hopprenn og kakao og mat. Vi ble som avtalt hentet av Hans som nok var lettet da han så at vi alle var samlet på Søbekk.