Han Bror til minne

MAGNE RUUD

Tilfeldighetenes spill medførte at jeg er forhindret fra å delta i Bror sin begravelse. Disse minneordene skal forsøksvis kompensere for noen av følelsene og tankene jeg med sikkerhet ville hatt dersom jeg hadde deltatt i seremonien i Hedalen Stavkirke i dag.

En kjent personlighet i Hedalen er gått bort i en alder av 87 år. Mange vil hevde at begrepet «original» har en negativ klang. Bror var en original i positiv forstand. Bror var ingen kopi, han var seg selv, gjorde ting på sin måte, var spontan, et aller tiders muntrasjonsråd, meningssterk, ikke alltid like diplomatisk, men velmenende og vennlig, og med omtanke for så mange. Hel ved, med andre ord.

Hans egentlige navn var Ola Nordby, men i bygdesamfunnet mest kjent under sitt kallenavn, Bror, og i Dokka fordi han helt enkelt bodde i hva vi i dagligtalen kaller Dokka.

Med bror forstår vi gjerne nærhet, trygghet, hjelpsomhet og omtanke. Bror hadde alle disse egenskapene, så derfor ble Bror bror for så mange.
Far til Bror, som også het Ola, startet dagligvarehandel i det egentlige Dokka, femti meter nedenfor dagens butikk. Bror ble etter hvert andre generasjon kjøpmann, men det var så sent som i 1974. Før den tid, i 1952, giftet han seg med Målfrid Gran, eller Vesla som var hennes kallenavn. De fikk 5 gutter på 50- og 60 tallet. To generasjoner med 3 voksne, 5 viltre gutter, pensjonatdrift, butikkdrift og bolig i ett og samme hus.. Det var ganske så andre tider enn i dag!

En liten kolonialbutikk ga ikke nok utkomme til storfamilien, og Bror startet som selger på sin fetters fiskebil, for deretter å bli tømmerhugger. På 60-tallet ble det pendlertilværelse for ham som så mange andre hedøler, og han var i en årrekke ansatt i AS Veidekke som skytebas.
Hans spesialitet var altså sprenging, et yrke med et resultat som sto godt i forhold til hans spontanitet og vesen.

Bror hadde meningers mot, og meningene fremførte han så klart at det aldri var noen tvil om hva han mente. Han snudde aldri kappa etter vinden, uansett hvem han snakket med, og mottakeren av budskapet gjorde seg vel i mot ved å lytte. Særlig hadde han et klart syn både på rikspolitikken og på hva de lokale politikerne stelte med, og stelte til. Å ta til motmæle var fånyttes, da kom man til kort. I ettertankens lys var det sens i resonnementene hans, likesom de for det meste framkalte humoristiske bilder og en god latter.

Hans lidenskap var idrett. Utallige fotball- og håndballkamper på TV, ski og skøyter. Fotballtabellene i VG ble saumfart. Selv var han aktiv fotballspiller for Hedalen IL, og senere fotballdommer. Hedalen Idrettslag var klubben i hans hjerte, og han fikk idrettslagets hederspris i 1989. Akkurat det oppfattet Bror som en stor æresbevisning.

Barna var Brors venner. Jeg kan huske at mine barn ikke forsto hvorfor at Dokka var den eneste butikken hvor de ble påspandert is. Alle matbutikker hadde jo isdisk, men aldri noen is å få, bortsett fra i Dokka. Ikke var de helt sikre på hvem de fikk isen av heller, om det var far1, far2, eller far3. De var jo så like!

For min del vil jeg særlig huske hans evner som muntrasjonsråd. Flere med meg hadde det slik. Bror har etterlatt seg utallige historier. Nå er det en gang slik at man aldri skal gjøre ei god historie den urett å forsøke å gjengi den skriftlig. Historiene om og etter Bror tilhører fortellerkunsten.
En liten anekdote knyttet opp mot hans muntrasjonsråd er verdt å formidle. Den handler om hans evne til å fremkalle latter og godt humør, kall det gjerne i psykoterapiens tjeneste.

I en time på skolen ble det snakket om hvilke tiltak man kan gjøre når man har en dårlig dag, er lei seg, eller ser mørkt på livet. Læreren spurte en av elevene hva han fant på av mottiltak når humøret var på et lavmål? Gutten svarte noe overraskende, men så absolutt forståelig: « Jeg reiser innom’n Bror i Dokka. Han har bestandig no morosamt å fortelja, og som får me te å sjå lysere på livet.»

Bror hadde sin måte å gjøre ting på, og til tider som er noe uvanlig for de fleste. Selv etter at butikken var solgt, sto han gjerne opp klokka tre på natta, iført tøfler og T-skjorte, og startet gulvvasken i butikklokalene. Når det var ferdig, ryddet han vinterstid snø mellom butikken og «Bua», iført samme habitt. Han syntes den nye generasjonen med fordel kunne kopiere hans eksempel. At han etter endt dyst, ved den normale arbeidsdagens begynnelse, beveget seg mot stressless’n og tok seg et par timer på øret, ville han høre mindre om. Da virket plutselig ikke høreapparatet så godt som det skulle.

Han hadde for øvrig jobben med å heise flagget på Bautahaugen hver 17. mai, og det sies at det skjedde i særs god tid før soloppgang.
I 1988 fikk han en alvorlig hjertesykdom, og fikk beskjed om at han ikke kunne påregne å leve lenger enn et tiårs tid. Jeg besøkte ham på Rikshospitalet. Han var selv da ved godt humør. Også der gjorde han seg bemerket, ved full av slanger og antenner tok han en tur til etasjen under, mot klar ordre om å holde seg ved siden av vaktrommet. I trappeoppgangen ble signalene fra apparaturen borte, og det utløste alarm. «Sjukesøstrene løp rundt i gangene som forskremte høner og lette etter meg», -fortalte han.
Brors pågangsmot og god medisin gjorde at han fikk leve bortimot 30 år etter at sykdommen gjorde sin entre. Mange gode år, men også noen tunge.
I 2010 flyttet Vesla og Bror til Fjellsyn, og et par vintre oppholdt de seg i Spania. De levde enn så lenge gode pensjonistdager.

Men Veslas bortgang i 2012 og sønnen Hennings bortgang året før, gjorde noe med Bror. Han ga uttrykk for at han aldri hadde tenkt tanken om at han skulle overleve noen av dem. Men slik ble det, og turene til kirkebenkene og kirkegården ble mange, for å minnes.

Bror følte stor takknemlighet til Kirka og Hedalen menighet for støtten han hadde opplevd etter at hans kjære Vesla ble borte. Han fikk ikke sagt nok godt om Hedalsheimen og sjukeheimen. Institusjoner som på hver sin måte hadde gitt ham trygghet i livskvelden.

Sykdommene, som etter hvert ble flere og med tiltakende styrke, ble tyngre å bære, og med det sviktet også livsmotet.

Bror var kommet til vegs ende, og han ønsket det slik.
I takknemlighet for hva Bror var og gav, sitter vi her og minnes i takknemlighet. Fred være med hans minne.

Costa Blanca, Spania, 12. mai 2017.
Magne Ruud