Gravferd i stillhet

ANNE HILDE ØIGARDEN

Jeg velger å ytre meg om noe som synes å være en økende tendens, også i Valdres. Det er en fare for at jeg med det trykker på punkt som er ømme nok fra før, men jeg ønsker sterkt å bidra til at en lei tendens ikke skal få feste seg. Jeg ønsker å rope at vi ikke må forledes til å tro at vi gjør det mindre komplisert for de etterlatte, når vi ymter om at de gjerne må gjøre det enklest mulig. Jeg registrerer dessverre en økning i dødsannonser med beskjeden: Etter avdødes ønske har gravferda foregått i stillhet eller Gravferda vil foregå i stillhet etter avdødes eget ønske.

Slike beskjeder gjør meg trist. Hvorfor det? Skal ikke alle ha lov å bestemme dette selv? Jo, vi har fri vilje, men jeg er bekymra for det som kan vise seg å være noe av årsaken bak dette ønsket. Jeg er redd et uttalt ønske om gravferd i stillhet kommer fra opplevelsen av mindreverd hos dem som har begynt å tenke på sin egen begravelse. Det gjør meg trist at et økende antall mennesker synes å ha det slik.

Hva er det som får ei mor eller en far, ei tante eller en onkel til å ønske egen gravferd i enklest mulig utgave? Med bare de nærmeste tilstede, ingen minnesamvær og annonseringen etterpå? Jeg lurer; kan det handle om opplevelsen av egen verdi? Kan det komme av ønsket om ikke å ville være til unødig bry? Ikke ville ligge slektninger til byrde? Skåne de etterlatte for ekstra bryderi og økonomiske utlegg? Kan det komme fra en opplevelse av at alle har så mye å styre med, at de nok egentlig ikke har tid eller lyst til å delta i min begravelse? Kan det bunne i en fatal misforståelse? Kan det stamme fra depressive tanker om at ‘det er nok egentlig ingen som er noe særlig glad i meg’? Kan det henge sammen med egen døds-engstelse? Kan det komme av skjellsettende barndoms-opplevelser om upassende adferd knytta til gravferd og minnesamvær?

Jeg husker selv hvordan jeg som tenåring reagerte da bestemor var død, og jeg hadde grått mine ensomme tårer ved gravkanten. På minnesamværet en time etterpå opplevde jeg folk spise, skravle og le som om ingenting hadde skjedd. Det raste i meg; hvordan kunne de lage kaffeslabberas ut av dagens store, triste, alvorlige avskjed?

Som voksen har jeg likevel erfart hvor godt det er å få satt seg ned, nettopp med kaffekoppen og praten, etter at den første høgtidlige stunda i kirka er over, kista er senka i jorda og kirkegården sakte er tømt for folk med varme handtrykk og medfølende smil. En liten biltur, litt avstand og flere handtrykk og klemmer,– og så mat og samvær, fylt av minner som både kaller på tårene igjen og som lokker fram smilet. Et minne-samvær. Ei stund sammen med alle dem som har minner å dele og historier å fortelle. En berikelse. En bekreftelse. Et nærvær av slekt og venner og til og med ukjente i opplevelsen av henne som ikke er blant oss mer. En hjelp til å komme tilbake til livet – uten han for forlot oss.

Det er avdødes nærmeste pårørende som planlegger gravferda i samarbeid med kirka eller anna tros- og livssynssamfunn. Det er de som sørger for gravferda som må ta stilling til alle valgene. Ofte vil pårørende være opptatt av å gjøre det riktige, det vanlige, og det som avdøde hadde likt. Hvis det har kommet noen uttalelser fra den som det nå skal planlegges avskjed med, vil pårørende føle seg forplikta på dem. Mange etterlatte vil være innstilt på å respektere et ønske. Men noen ganger blir avdødes ønsker i strid med de nærmeste sine egne ønsker og behov. Det er ikke sikkert de sørgende har behov for å la alt forbigå i stillhet. Å framsette et krav om det, kan være å frata de nærmeste en viktig mulighet av en god veg videre. Frata dem hjelp og støtte. Frata dem en sunn sorgprosess. Og dersom ønsket om enkel gravferd skulle stamme fra et mindreverdighetskompleks, blir det dobbelt vanskelig for de pårørende. Et skikkelig dilemma; skal vi bekrefte mors egen følelse av mindreverd ved å la henne få det som hun ville? Skal vi trosse fars siste ønske og planlegge ei gravferd ut fra behovet hos oss som skal leve videre?

Et anna aspekt i våre grender og bygder er at de fleste kjenner hverandre, på godt og vondt. Når vi oppfatter eller leser i avisa at naboen er død og samtidig får beskjed om at gravferda skal foregå i stillhet, blir vi som står et skritt lenger unna, usikre. Hva kan vi gjøre? Hva ønsker egentlig de pårørende? Vil de at vi holder oss helt borte? Vi blir fratatt muligheten av å delta, dele sorgen, hjelpe til praktisk. Vi blir hindra i en naturlig og sunn avskjed med liv og historie i tilknytning til vårt eget liv og historie. Og slik blir samfunnet vårt fattigere på de alminnelige livsriter som hjelper oss å holde livet selv på plass, som lærer oss takknemmelighet for det gode i livet, og som forbereder oss på vår egen død og vår egen gravferd.

For kirka er menneskeverdet grunnleggende viktig. Alle mennesker er like mye verd – helt uavhengig av utdanning og posisjon i samfunnet – helt uavhengig av hvordan livet ble. Alle mennesker er verd et verdig liv og en verdig avskjed. Alle mennesker fortjener en god og åpen begravelse.