Gravferd i stillhet – ja takk, begge deler!

ØYVIND LUNDESTAD, RESET

"Vi eier tiden, men tiden eier også oss", skrev en kjent dramatiker på slutten av 1800-tallet. Noen år før min farmor ble født i en liten Vestlandsbygd der hun levde hele sitt liv med bygdas kirke som naturlig samlingspunkt. Enten det var gudstjenesten, konfirmasjonen, bryllupet eller begravelsen som var anledningen. Det var den gangen det å skille seg var noe man ikke gjorde, danse var synd, homofili var greit så lenge det ikke ble praktisert og min tante ikke kunne gifte seg i den samme kirken siden den tilkommende faktisk var, ja nettopp – fraskilt.

Det kan være krevende å leve i en tid der faktafeil presenteres som alternative sannheter og endringene skjer så raskt at gårsdagens tradisjoner er borte i morgen.

Jeg har vært i begravelser og bisettelser til unge, gamle, de som døde for egen hånd, de som måtte gjennomleve korte sykeleier eller lange, de som plutselig falt om. Personer jeg kjente godt, personer jeg kjente dårlig.

Åpne begravelser, lukkede begravelser, med og uten minnesamvær. Opplevelsen min har vært påvirket av om det som ble sagt var relevant (har hørt mange flotte minneord!). Om tekstlesningene utdypet musikkvalgene, osv.

Det er flott å bli utfordret på hvordan vi tar farvel med våre medmennesker. Som pårørende har jeg, de gangene det ble valgt lukkede begravelser uten minnesamvær (det har skjedd to ganger), vært stolt over å kunne etterkomme et gjennomdiskutert og velbegrunnet ønske – med den avdøde, den gangen personen var i live. Og her tror jeg vi – selv i en tid der mye endres – må være takknemlige for at det er lov til å bryte med noen tradisjoner.

En av mine beste samtaler med en slektning fant sted en strålende sommerdag, da vedkommende (den gangen en sprek 60-åring) plutselig sa at hun ikke ønsket minnesamvær etter seg den dagen hun døde. Ei heller deltakelse i kirken ut over den aller nærmeste familie. Det ble en lang samtale om det å leve, det å dø, det å være der for hverandre mens vi er i live – og mye mer. Den samtalen har jeg tatt med meg mange ganger senere, også i sorgen over hun som ikke lenger er her.

Så – ja takk, Anne Hilde Øigarden: Vi skal utfordre hverandre mens vi er i live, vi skal se hverandre, vi skal dele og diskutere. Selv ønsker jeg minnesamvær etter meg den dagen jeg dør, og min omgangskrets har lovet å servere champagne og skåle på mine vegne – om de overlever meg. Men vi må også respektere hverandre når et liv i fest, avsluttes uten fest. For det kan tenkes at det verken var pengene, bryderiet eller egen verdi som gjorde at man valgte å gå mot strømmen. Kanskje man rett og slett innerst inne ønsket det sånn, og hadde gode grunner som den nærmeste familie var innviet i?