Bildet er lånt fra Valdresmusea

Vi var seks elever som møtte opp til vår første skoledag. Guri Heiene, Gullaug Solli, Tormod Åslie, Magnar Brenden, Olav Berg og jeg.

Ildjarnstad skole var en firedelt skole. «Småskolen» holdt til i 2. etasje i skolebygget. I 2. klasse gikk vi sammen med 3. klasse.

Kristine Klemmetsrud var vår lærer de tre første årene. Jeg syntes hun var ganske streng, men en meget flink lærer som lærte oss både å skrive, lese, tegne og mangt og meget annet. Jeg husker hun hadde skjema på veggen hvor hun delte ut kryss i forskjellige farger avhengig av bl.a. oppførsel. Etter hvert friminutt åpnet hun vinduet og ringte med ei bjelle. Nå var det tid for ny time.

Hun bodde i 2. etasje i lærerboligen, som lå ved siden av skolebygningen. Senere flyttet hun inn i eget hus, Steinhall, som ligger sør for Bakeriet.
Skoledagen startet med sang og vi avsluttet dagen med sang – som regel «Fager kveldsol smiler».

Noen ganger hendte det at vi gutta skulle måle krefter. Jeg husker spesielt en gang at jeg og en annen gutt barka sammen, og ingen av oss ville gi seg. Da kom Kristine og ordnet opp. Det førte til at vi begge måtte sitte igjen etter skolens slutt. Vi måtte be om unnskyldning til hverandre. Deretter fulgte Kristine oss hjem, først meg og deretter skolekameraten min.

Da vi startet i 4. klasse, flyttet vi ned i 1.etasje. Her var det Harald Heiene som var lærer. Harald og familien bodde i første etasje i lærerboligen. I tillegg til å være lærer kjørte han skoleelever i sin folkevognbuss.

Dette året var det folkeavstemning om målform på skolen. Til glede for noen og til ergrelse for andre, skiftet vi nå fra nynorsk til bokmål.

Etter jul fikk vi ny lærer, Sverre Lien fra Hallingdal. Han var vår lærer fram til vi startet i 6. klasse. I denne klassen startet vi med fire skoledager i uka, og nye lærere kom til Ildjarnstad. Jarle Ellingsen som hovedlærer. Dette året hadde vi engelsk for første gang med Siri Lien som lærer. Disse var unge og kom inn som et friskt pust på skolen.

Jarle hadde bil – Renault Dauphine. I tillegg kjørte han stor motorsykkel. Det var tøft for oss gutta. Siri kjørte Zundapp, og den gikk som ei kule mellom skolen og Haugerud. «Påleby’n» var hovedstaden i Hedalen den gang. Med to butikker var det et samlingssted for unge og gamle.

Om vintrene bar vi ved for å fyre i «Bjønnovnen». Spesielt Siri satte stor pris på å ha det varmt.

Øyvind Skråtengen fikk vi som lærer i 7. klasse. I tillegg til å være en god lærer var han tømmerhogger og en aktiv friluftsmann. Vi fikk mye mere fysisk aktivitet enn tidligere. I friminuttene var det mye stikkball, om vinteren var det skihopping på Ildjarnstadjordet og skiløyper på Jøranbyåkeren.

Han tok oss med på turer i skog og mark bl.a. overnattingsturer i Vassfaret. I sommerferien arrangerte han svømmekurs på Bergstjernet. Selv i regn og 10 grader holdt han kurs – og de fleste lærte å svømme.

Skråtengen var opptatt av at vi hadde god holdning, derfor innførte han et forbud mot at elevene skulle stå med hendene i bukselomma i friminuttene. Mange av oss syntes dette var en tåpelig regel og demonstrerte ved å putte hendene i lomma, helt til en lærer var i ferd med å åpne vinduet på lærerværelset. Hendene var allerede oppe av lomma før de rakk å skjenne på oss. Dette gjentok seg.

Til vanlig var det full aktivitet i friminuttene. For oss gutta var det å kaste på stikk så snart det var snøbart under den store grana. Myntene som var i bruk, var ett-, to- og femøringer. «Lappekulene» kunne gå over flere skoledager før vinneren ble kåret og fikk riste først.

Etter avsluttet sju år på Ildjarnstad skole gikk ferden til videre utdanning utenfor bygda.