En skoledag består jo av mange fag. Norsk stil var langtekkelig. Den tok bort mye verdifull tid fra andre aktiviteter. Jeg husker den aller første stilen jeg skrev, i 4. klasse. Oppgava var å skrive om en ferietur. Jeg hadde vært på en voldsom tur, heilt til København. Det var sensasjonelt langt. Men ikke lang tid etterpå reiste folk i 30 000 fots høyde over Danmark på veg til sol og varme i Syden. Nei. Da var det bedre med høytlesing i timen. Det var litt høgtid når Gunvor leste og vi kunne drømme oss litt bort i handlinga i boka. Minnet sier at det meste vi leste var interessant, men «Fuglane»? Hvem fant på at den skulle leses i småskolen?

Egentlig var jo lekser generelt en veldig tidstjuv. Det var så mye annet og viktig tida skulle strekke til.

Skolekjøkken. Alt var litt mer solid bygd før i tida. «Je trur det er litt for my mjøl i denna klubben», sa Kjell Arne. Så heiv han klubben i veggen, og den var omtrent like rund da den landa på golvet. Kari Elsrud var nok enig i konklusjonen, men slett ikke begeistra for testmetoden. Det ble forresten sagt at hvalbiff ikke har transmak. Det er tull. Jeg har gode venner som påstår at tran er godt. For slike finnes det en diagnose.

Sløyd. På ingen måte favorittfaget til en med en bråte tommeltotter, men jeg gikk i klasse med norsk mester i pekestokk-høvling. Jeg aner ikke hvor mange pekestokker Sveinung Haugen knakk, men det var Torgeir Kulteruds oppgave å lage nye. Husker jeg ikke feil, gjorde han et lite lager når han først var i gang, fullt klar over at snart ble det bruk for en ny pekestokk.

Matte var mer i mi gate. Der hadde Harry og jeg en overenskomst. Den som ble først ferdig med morgendagens lekse, bytta bøker med den andre. Det er veldig raskt gjort å løse matteoppgaver når du har gjort samme oppgave noen få minutter tidligere.

Geografi var også mi greie. Drømme seg bort til land langt unna. Glane på kart og lære seg hovedsteder og flagg. Jeg kunne mange hovedsteder, og kan for så vidt mange fremdeles. Men det er en del land som er fæle til å bytte hovedstad uten å informere meg om det. Kunne egentlig tenkt meg å være høringsinstans i slike tilfeller.

Historie. Digert fagfelt. Gå inn på norsk historie og verdenshistorie her vil ta knekken på taletida mi. Men vi hørte bl.a. om vikinger som reiste rundt og stjal og herja og i beste fall slo ned folk, og om den 400-årige natta under Danmark. Fremdeles hender det vi kalles vikinger når vi er ute og farter.

Nær historie kan være dramatisk nok. Jeg har nettopp foretatt ei rundreise på Balkan, der det var krig for ikke alt for mange år siden. Det er lett å se at der er det natur som passer til geriljakrig, og det ulmer fortsatt. Vi besøkte klostre som var under beskyttelse av K-for-soldater, og vi så flere biler med FN- og OSSE registrering. Ei ung dame var med oss gamlinga på turen. Hun skal studere samfunnssikkerhet, og jeg ga henne uten å nøle studiepoeng. Den turen kvalifiserer til slikt.

Engelsk. Vi begynte ikke før i 4. klasse, men det var tidlig sammenlikna med de som gikk noen år før oss. Og som det reisende folk nordmenn er, så var jo engelsk et svært viktig fag. Og det å reise dekker jo mange fag. F.eks. geografi, språk, samfunnsfag om stedet du besøker, historie om plassen du er, skolekjøkken vedr maten du spiser på turen, og matte. Det er viktig å kunne regne på valutakurser. Og det dekker orden og oppførsel. Jeg har en kamerat som sier det ikke er ett land han har vært i uten å gå på trynet. Flere av de tilfellene kan jeg bekrefte.

Seksualundervisning. Det var kleint det. Først ble vi skilt fra jentene. Så var det til å bruke fremmedord på det aller meste, bortsett fra terminologien «føres inn». Føres inn, ja. Ingen nevnte noe om at hvis du skalv litt på handa, var det uansett for seint. Her om dagen kom jeg til å nevne dette for min bedre halvdel. Hun hadde også hatt seksualundervisning på skolen. Der hadde de sett filmen «Et barn blir født», med fødsel. Det hadde gjort inntrykk, men det som hadde gjort størst inntrykk, var da de så sitt snitt til å kjøre filmen baklengs.

Gym var toppen for mange av oss. Mange i klassa mi likte å konkurrere. Springe rundt så sveitten silte, var knall, både med og uten ball eller ski.

Også friminutt. Jeg har lest meg til at skole betyr fritid på gresk. Det var det sikkert på sett og vis når man ser tilbake på det. For de gutta som hadde draget, betydde friminutt å springe etter jentene. Det betydde det for enkelte som ikke hadde, men trudde de hadde, draget også. For oss som visste vi ikke hadde draget, betydde det 10 minutter med fotball eller skitur rundt fotballbane og skole, igjen så sveitten silte.

Fotballkamper klasse mot klasse og nordgarding mot sørgarding. Antakelig har jeg stort sett gått sveitt på skolen i 9 år. Så det er ikke det minste merkelig at jeg ikke hadde draget.

Gjorde vi ingenting gæernt. Joda. Sikkert både små og litt større saker. Jeg husker fremdeles at jeg fikk den glimrende ideen at bilen til daværende bygdejournalist, som stod parkert med fronten mot skoleveggen, kunne snues slik at den stod med fronten utover. Den ble snudd. Jeg turte ikke sjøl å delta i sjølve snuoperasjonen, og gikk dermed fri for kjeft fra lærere, men det var altså min idé. Jeg husker ikke om noen måtte sitte igjen. Trur faktisk ikke det.

Men er det noen her i salen som har sittet igjen? Uansett, kanskje dette hadde vært dagen for å sitte igjen. Det er gjerne slik at når det blir fortalt historier, så kommer en på tilsvarende sjøl. Og da hadde det jo vært kjekt om flere enn sidemannen kunne delta i fortellinga. Det kan jo være at noen historier er knakende gode.

En skole greier seg dårlig uten lærere, sjøl om vi på den tida av og til tenkte at det hadde vært veldig greit uten. For noen uker siden ringte jeg en av bygdas datidige lærere. Hvorfor ble du lærer? Var det for å gi noe viktig til verden, var det for at det tross alt var et arbeid, eller var det noe i mellom der? Det var tydeligvis noe mellom. Han sa det gjerne er ønsket om å lære bort, interesse for unger, generell samfunnsinteresse, ofte kristelige interesser (ble du ikke sjukepleier ble du lærer). Det var i alle fall ikke for lønn! Men, tenkte jeg etterpå. Kanskje litt for ferie? Dere kjenner munnhellet, bjørn om vinteren, lærer om sommeren.

En lærers oppgaver er mangfoldige, og slett ingen 9-4-jobb. Læreren skal lære bort, lage og rette oppgaver, se eleven, trøste og blåse på, roe ned eller ause opp, alt etter åssen eleven er. Læreren skal stille på div arrangement, og mye annet.

En lærer jeg så på TV (talkshow), sa at skolen er en viktig mellomstasjon der folk sendes videre. Grunnskole gir grunn og grunnlag for at eleven skal fortsette å lære.

Men det finnes områder der jeg ser tendenser til at skolen har svikta. For tida er det stor oppmerksomhet rundt organdonasjon. Det synes jeg er vel og bra og positivt. Men for meg ser det ut til at de ivrigste organdonorene har gitt bort hjernen sin før de har daua, og så satt seg ned ved tastaturet for å skrive om partipolitikk og samfunnsforhold og doping og fotballag de misliker og hater etc.

Her trur jeg skolen har svikta en del, og da tenker jeg både på innhold og rettskriving. Enten det, eller så finnes det tastaturer som mangler både komma og punktum og store bokstaver, men har ord deling. Til gjengjeld finnes det tastaturer som har bare store bokstaver, og hvis du får tak i et slikt så gir det deg tydeligvis rett til å ha riktigere meninger enn de som skriver uten komma og punktum.

Kugelschreiber! Kugelschreiber er det første tyske ordet jeg husker jeg lærte. Nå brukes knapt Kugelschreiber mer. Nå brukes altså tastatur, og av og til undres jeg på om det bare har vært til framgang.

I år feirer sentralskolen i Hedalen 50 års jubileum. Denne skolen som på sett og vis er navet i bygda. Den har husa mange aktiviteter for lag og foreninger i sin 50-årige historie. Trusselen om nedleggelse har ved diverse anledninger hengt over skolen. Jeg er blitt fortalt at det finnes måltall som skal oppfylles vedr antallet unger som skal til for at skolen skal fortsette å eksistere som skole. Dermed er vi for så vidt tilbake til faget seksualundervisning, uten at jeg skal dvele mer ved det.

Her i salen sitter det folk, noen valgt av folket og noen ansatt med lønn, som veit at en skole er livsviktig for ei bygd. Og i Hedalen, der ordet Dugnad skrives med stor bokstav, også når det kommer midt i en setning, og ingen norsklærer ville finne på å bruke raudblyanten for å korrigere, vil det sikkert fremdeles bli lagt ned stor innsats for å bevare skolen. Å bruke raudblyanten på Dugnad i Hedalen blir som å forsøke å bruke raudblyant på folkesjela. Det går itte!