50-årskonfirmasjonsfeiring

TEKST: JAN SKAALEBRAATEN
BILDER: ARNE G. PERLESTENBAKKEN

50-års konfirmantene dro fra kirken til Skålebråten. Her fikk de først en omvisning på noen av gårdens hus.

Se større utgave av bildet her.

Det vakre stabburet fra Hallingdal, kalles på Skålebråten for «1814», etter året det sannsynligvis er originalt bygd. Stabburet sto tidligere på Bæra i Torpo. Dagens eier fortalte at det var ikke bare-bare å få stabburet til Hedalen. Han avtalte kjøp av den tidligere eier, men Ål kommune ville ikke gi rivningstillatelse med begrunnelsen at bygningen var fra før 1850. Det fantes flere skriv om stabburet, og det eldste var fra 1815. Selger og kjøper påklagde vedtaket til Fylkeskommunen, da stabburet var i ferd med å forfalle, men også der ble rivingstillatelse avslått. Etter flere samtaler og tilslutt i et møte i Fylkeskommunen fremla Jan Skålebråten sine tanker om hva han ville med loftet fra Bæra, og forlot Drammen slukøret da han ikke følte stemningen var stor for å få rive stabburet i Ål. Et par måneder senere fikk han skriftlig at stabburet kunne rives, men man så at det helst ikke ble tatt ut av kommunen.

Helst er jo ikke et ikke-ord, og Jan Skålebråten kontakten Valdres Tømmer som to uker senere var med han og plukket ned stabburet. Da hadde han merket hver eneste stokk og fjøl i stabburet, og de ble satt opp så originalt det lot seg gjøre ved siden av et annet gammelt stabbur på gården. Nå fungerer det som suiten på gården.

Konfirmantene gikk deretter inn på låven for å spise. Låven på Skålebråten er full av overraskelser. Den fremstår utvendig som en vanlig heddalslåve, men oppe på brua er det ikke lenger tørrhøy. Her er hesteredskap som er brukt på gården samlet og utstilt. Det aller meste også laget av forfedrene til dagens eier.

Jan forteller om at fra han var liten gutt ble vant til hest, og fikk en sterk tilknytning til dyret. «Søstera mi var den snille, gode, pene. Jeg var den med maur i rompa, og måtte ta konsekvensene. Når jeg var lei meg, gikk jeg til stallen, fikk hesten til å legge seg ned og jeg la meg i halsgropen dens, sovnet kanskje litt, så var alle bekymringer borte.»

Den største overraskelsen på låven i dag er nok kanskje «Mong». Her står et bord som de kaller «Mong», et av de største bordene som sikkert finnes i Norge. Det er nokså underlig at man finner det på Skålebråten. Det er et spesiallaget bord til styrerommet i Statoils første hovedkontor i Sandvika.

Ved dette bordet ble Mongstad-utbyggingen besluttet, utbyggingen som ga uttrykket «en Mong» etter overskridelsen som der ble synliggjort. Bordet er i heltre bøk med skinn i Statoils blåfarge på bordplaten. Opprinnelig skulle det være 26 stoler rundt bordet, med den gang toppsjef i Statoil, Arve Johnsen, ønsket en reservestol, og slik finnes det 27 stoler ved bordet, alle i statoilblå ull, hvor du sitter dypt og godt lenge.

Ved bordet denne søndagen kom mange underlige historier opp, de fleste glemt for mange, men ved å sette de i en sammenheng, kunne man rekonstruere konfirmasjonsforberedelene og konfirmasjonen for 50 år siden.

Ola Einar som ble sablet ned av læreren fordi han rettet regnestykket læreren gjorde feil og fikk vite at noe sånt gjorde man ikke før han hadde høyere rang enn læreren, Gunnar som skrev stil underskrevet med annet navn, Odd Arne som ikke rakk bussen om morgenen, hivde seg på mopeden for å unngå å skulke, for så å bli fratatt mopeden fordi han ikke hadde lovlig alder til å kjøre, og måtte sitte igjen til bussen hadde forlatt skolen og så gå hjem fra Tollefsrud til Søre Hedalen om kvelden, en ikke ubetydelig distanse som tok resten av kvelden og et stykke inn på natta.

Jans historie var slik: Fra «det året jeg leste for presten», som man sa her i bygda, minnes jeg vel bare to hendelser. Den at jeg bannet i det prest Nielsen kom inn gjennom døra i klasserommet på Begnadalen framhaldsskole. Presten stoppet opp i døra, så på meg, jeg kunne ha forsvunnet i luft der og da. Så flau hadde jeg aldri tidligere følt meg. Presten sa imidlertid ingenting og gikk verdig i gang med undervisningen.

Den andre hendelsen var under overhøringen i kirken. Vi sto der alle sammen, ventet på vår tur når presten skulle spørre, svettet under armene, bekymret for hvordan dette skulle gå, det var mye verre enn eksamen på skolen, for da var det bare oss selv og papiret vi skrev på, denne gang var det tilhørere i alle benker. Så kom mitt spørsmål, som ble til to. Jeg pustet ut på det første, for det var så latterlig enkelt. Hvor leser vi om budene første gang, sa Nielsen. I andre og femte Mosebok, svarte jeg. Hvordan lyder så det andre bud? Du skal ikke misbruke guds navn, svarte jeg. Og bra for meg, jeg fikk en lekse for livet, for jeg lærte meg å ikke banne mye.

Maten på låven denne søndagen var av utsøkt kvalitet fra Berit Åsli, med innspill av Svanhild.