Jacob Gløersen og Hedalen

Fra Falehøl, mot Storrustefjell

Vi ser oss nå hundre år tilbake. De mest trofaste slitere ser vi spor etter i utkantene, nå terrenget blir ”barbert” med tekniske ting som håndslåmaskin.

Tenk deg på hvert småbruk skulle det vokse opp 8–10 barn, som måtte ha 3 måltider hver dag. Da ser vi husfar – en Isak Sellanrå – og husmor lignes med bibelens Rut – som sanket spilte aks i forkleet sitt! Alle trofaste slitere etterlater seg spor.

Det jeg ønsker å trekke fram her er en ”fremmed fugl” i vårt nære naboskap – en maler!

La oss følge ham hit en sen høstdag i 1891. Fra han fikk gikk av på Nes i Aadalen og tok 13 kilometer sledevei til fots oppover Hedalen. Han var i 40 årsalderen – en høy, røslig kar, lyst kruset hår og skjegg. Blå øyne som det ”som lyste godhet fra”, sies det.

Første stoppested var Storruste-garden. Kunne han få losji? Svaret var nei – det var året før nybygningen kom opp. Han vandret videre med staffeliet på ryggsekken. Hos mine svigerforeldre i Aspholt fikk han også nei. Gamlestuen og matressursene var små og tvillingene født vesle julaften forbød det.

Videre 2 kilometer stoppet han i da hetende Midt-Landsend. Der var nybygningen nettopp ferdig, og der var det husmor med innejente og dyr i uthus. Dette ble hans tilhold i 10 arbeidsår.

Hva het han? Jo, Jacob Gløersen, prestesønn fra Nissedal i Telemark. Denne prestegården har forresten et unikt stabbur – det eneste på prestegårder som sikkert kan dateres til middelalderen.

Her i Hedalen, ved porten til Vassfaret, skapte Gløersen sine enestående malerier. ”Det varmer” å tenke på at han valgte samme sted som jeg har bodd i de siste 50 år!

• Les mer i "Sagn og Soge i Søndre Ourdahl. Anno 2008".

Gløersen skildret arbeidslivet i skogbygda inn mot Vassfaret