Sist oppdatert: 19.12.2018 17:03

Bosetting i Sør-Aurdal?
  ELDOR BRÅTHEN

Nytter det å det tro på positiv folketallsutvikling i Distrikts-Norge, iberegnet Sør-Aurdal, eller er det en håpløs ide som man like godt kan la være å bruke tid, krefter og penger på å prøve å realisere?

I et dokument som Sør-Aurdal kommunestyre skal behandle tirsdag 18.12, leser vi at en politisk initiert og sammensatt gruppe våren 2018 utarbeidet et notat med tittelen «Aktiv bosetting». Notatet ble behandlet 18. juni, og kommunestyret vedtok å be administrasjonen se på finansielle muligheter, lage prosjektbeskrivelse og, ut fra denne beskrivelsen, søke om midler til gjennomføring.

Administrasjonen legger nå fram en prosjektbeskrivelse som er betydelig redusert i forhold til de konkrete aktiviteter som kommunestyremøtet 18.juni kunne tenke seg å gjennomføre. Man har begynt med å undersøke finansielle muligheter, og det må være lov å si at det administrasjonen nå legger fram, ikke er spesielt egnet til å skape optimisme. Saksbehandler slår nøkternt og realistisk fast at det i statsbudsjettet for 2019 ikke ligger an til å bli bevilget tilstrekkelig med midler som man kan søke på.

Hva som skal prioriteres i årets statsbudsjett, ble vel i realiteten bestemt ved stortingsvalget høsten 2017, og det er ikke usannsynlig at et annet resultat den gang kunne ha gitt Distrikts-Norge et bedre utgangspunkt enn det man nå har. Jeg velger i denne omgang å la den diskusjonen ligge. I stedet vil jeg følge oppfordringa fra kommuneadministrasjonen og prøve å fokusere på litt av det som kommunen sjøl kan gjøre noe med.

Kommunestyret har, ut fra sin stilling som folkevalgte, et spesielt ansvar for utviklinga i kommunen. Jeg velger likevel å definere «kommunen» langt videre enn som så, og jeg håper mange vil være enig med meg. Ut fra min definisjon er det langt riktigere å si at «kommunen» er vi som bor her nå, og som, hver for oss og ikke minst sammen, må prøve å bidra til en mer positiv utvikling enn den det nå ligger an til.

Rådmannen synes å mene at aktivitetsnivået som den politisk initierte gruppa i vårlig optimisme la opp til, er urealistisk, men la oss likevel se på litt av det som gruppa foreslår. Første punkt er «Bosetting og drift på nedlagte gardsbruk.»

Når et gardsbruk blir lagt ned, er årsaken svært ofte den at det ikke lønner seg å drive det. Noen vil kanskje finne glede i en levestandard basert på «katt og kaniner» og litt inntektsbringende virksomhet ved siden av, men jeg tror man må være glad til hvis en del bruk blir holdt i hevd og produksjon uten at der bor folk til daglig. Her tenker jeg kanskje litt pessimistisk, men jeg har på følelsen at den landbrukspolitikken som blir ført akkurat nå, ikke er til fordel for de heller små bruka vi har mange av i Sør-Aurdal og i Valdres for øvrig.

Over til noe jeg har for min del har litt mer tro på; forhold vi selv kan gjøre noe med og oppgaver vi kanskje kan finansiere uten så mye drahjelp som man kunne håpe fra sentralt politisk hold. Notatet fra våren inneholder forslag om å opprette nettside med informasjon til innbyggere og hytteeiere om: jobbmuligheter, aktiviteter i regi av lag og foreninger og markedsføring av næringslivet. ¨Slik internettkommunikasjon har da vitterlig eksistert i lang tid, men da helst basert på privat initiativ.

I stedet å begynne med å forbedre kommunens egen nettside og late som om andre tilbud ikke finnes, kan man kanskje bygge på det som allerede eksisterer, engasjere den kompetansen som finnes rundt om i Sør-Aurdal og sist, men ikke minst, samarbeide. Hvis noen tar et initiativ, bør dette være mulig å få til i fordragelighet, og jeg mener nok at ordfører og andre folkevalgte har et spesielt ansvar i så måte.

Å holde kontakt med ungdom er selvsagt umåtelig viktig. , men jeg er ikke sikker på at Facebook er helt det rette. På dette området går utviklinga forferdelig fort, og Facebook har etter hvert blitt et medium som også en del av oss litt eldre benytter til kommunikasjon. Det er bra at man tenker på oss, men skal man nå andre ungdommer; dvs. de man helst vil ha tak i, bør man kanskje prate litt med folk i den aldersgruppa og kommunisere via deres kanaler.

Jeg var lærer og rådgiver fram til våren 2004. Mye vann har rent ut i Sperillen før og etter den våren. Mye bra folk har flyttet ut av Sør-Aurdal, og mye bra folk har flyttet hit. At folk flytter på seg, er ikke nødvendigvis negativt. Rådgivningstjenesten har ikke som oppgave å få ungdom til å bosette seg i den kommunen de er født i. Den skal, så langt den makter innenfor de rammene som blir gitt, informere elevene om de mulighetene som finnes. I det bildet hører selvfølgelig med muligheter i egen heimkommune.

Jeg vil hevde at ungdomsskolen i min tid hadde ganske god kontakt med næringslivet i nærmiljøet. og Jeg håper kontakten mellom skole og næringsliv fortsatt eksisterer, og at undervisningsplanene nå tillater enda bedre løsninger enn vi hadde.

Minst like viktig er kontakten med de som befinner seg lenger opp i utdanningssystemet. Rekruttering er en utfordring, og vi har tre grupper å satse på: Folk med tilknytning til Sør-Aurdal, folk fra andre steder i landet og folk fra andre land. Etter min oppfatning har det ingen betydning hvor et menneske er født og oppvokst, men det er sannsynligvis lettest å hente folk fra den første gruppa.

Her er det viktig å huske på en ting. De fleste flytter ikke heim igjen fordi de vil tilbake til kommunen. De som vil tilbake, vil tilbake til l bygda si og nærmiljøet sitt. Ved siden av arbeid og bolig er kulturtilbudet en svært viktig faktor. Det kan sies at kommunen nå satser mye innenfor denne sektoren, men jeg vil håpe at man fremdeles ser seg råd til å støtte opp om de ildsjelene som driver kulturlivet rundt om i kommunen, og eier og tar vare på private kulturbygg og – arenaer. Mange må reise langt for å få utbytte av den kommunale satsinga, og for dem er det spesielt viktig at nære tilbudene blir opprettholdt.

I saksutredningen til kommunestyret 19.juni sier ordføreren. «Dette må være et prosjekt for hele Sør-Aurdal». Nå blir det foreslått å nedtone prosjektet, men påminnelsen er like viktig for det. Ønsker vi å opprettholde eller helst øke folketallet, bør og må vi opprettholde og helst forbedre tilbudene i hele kommunen. Stort sett klarer folk å engasjere seg i og ta vare sitt eget nærmiljø, men de trenger at kommunepolitikere og administrasjon gir drahjelp og i hvert fall ikke bygger ned.

Grendehuset på Leirskogen har vært framme i avisa de siste dagene. Nå leser vi at Sør-Aurdal Arbeiderparti går mot forslaget fra rådmannen om å selge huset, og jeg håper inderlig at partiet får med seg et samlet kommunestyre. Arbeiderpartiets ordførerkandidat har rett i at det finnes ei smertegrense for hvor små skoler og barnehager kan være. Sør-Aurdal kommunestyre gjorde for noen år siden et godt vedtak i så måte, og jeg håper det blir svært lenge til vi får en ny debatt om skolestruktur. Her og nå må det likevel sies: Det finnes også en smertegrense for hvor langt skoleelever kan transporteres med buss før foreldrene tar med ungene sine og forlater både bygda og kommunen.
Nå er det altså tale om et grendehus, og det å ta fra Leirskogen den eneste møteplassen i bygda som kommunen eier og tar det økonomiske ansvaret for, vil rett og slett være dypt urettferdig.