Jul i Vassfaret

Julehøytiden i Vassfaret var nok omtrent som i bygdene rundt. Det var nok ikke beliggenheten som utgjorde den største forskjellen, men størrelsen på gårder og plasser.

Natt under Bringen

Her inne hadde også noen mer enn andre, slik det var overalt ellers. Avstanden mellom husene var større, så de hadde nok ikke den sosiale biten av julen, slik som innbyggerne i Hedalen og Flå. Vassfarfolket forsøkte å komme til kirken i juledagene, men det var nok helst ungdommen som dro til bygds på denne årstiden. De eldre hadde jo av naturlig årsaker ikke denne muligheten. 

Til julemåltidet skulle det være rikelig med drikke i gamle dager, både øl og dram. En gammel overtro gikk ut på at det som falt under julebordet, skulle ligge der. Ble disse tingene fjernet før julaften var over, kunne det gå personen riktig ille, og det tok man jo ikke sjansen på.

Et gammelt sagn forteller om et gammelt barnløst ektepar som bodde i Vassfaret. På julaften satt de og spiste, og de hadde rikelig med både mat og drikke. Kona tålte ikke så mye av det sterke, og etter en stund sovnet hun og falt under bordet. Der ble hun liggende. Mannen ble nå i sterk tvil om hva han skulle gjøre. Han husket 'påbudet' og kom til at det var best å legge seg alene. På morgenen en gang våknet hun og fikk krabbet til sengs. 

Ifølge tradisjonen kjørte bøndene i Vassfaret og Vidalen til julemesse i Flå 1. juledag. Det var imidlertid alt for bratt og ulendt opp fra Vassfaret til at de kunne ha sølvringene i hesteskoene. Da de kom opp på et berg som kaltes Klingenberg, ble hestene bundet og sølvringene satt i skoene. Da alle var ferdige med dette, fortsatte de ferden. Det sies at så mange som 40 ringskodde hester kjørte på rad og rekke til Flå kirke. 

Berte Skrukkefyllhaugen har ved forskjellige anledninger kommet inn på hvordan de feiret jul der inne i Vassfaret. Selv om livet var preget av mye fattigdom og slit, forsøkte de å få til litt ekstra i julehøytiden. De hadde både bakkels og annet godt.

På denne tiden av året hendte det også at hun måtte over til Flå for å gjøre nødvendige innkjøp. Vinteren hadde da stort sett satt seg, så det gikk greit å komme frem både med ski og kjelke. Hun mintes også at de leste fra Bibelen og sang salmer fra salmeboka, det var faren til Berte som pleide å lese. Det var ikke bare i julen de leste fra Bibelen. Hver søndag og helligdag som de ikke var i kirken, ble søndagsteksten lest på Skrukkefyllhaugen.

Kirkevegen var lang og ofte vanskelig for de som bodde i Vassfaret. Men var det godt skiføre var de alltid i Flå kirken i julehøgtiden. Om de hadde juletre? Joda, Berte mintes at de hadde det også. – i mange år!

På Hallingsiden av Strøsdammen ligger den lille hytta 'Ensomheten'. I denne lille ett roms hytta feiret Ole Bakken jul i mange år. 'Vassfartrollet' holdt til på forskjellige steder i Vassfaret i over 40 år. Vintrene her kunne være kalde, 42 minusgrader er det laveste han målte i de årene han bodde ved Strøen.

Julekvelden pleide Ole å spise rak-sik og risengryns-velling. Siken tok han stort sett på garn. Når blodrand og gjeller var fjernet, tørrsaltet han den og slo på lake. Det hele sto så lunt en tid, så kaldt. Juletre brydde ikke eneboeren seg med å dra inn. Han mente at det sto da nok av dem utendørs! Men var været stille og fint, hendte det at han pyntet de nærmeste granene med stearinlys. Det syntes han ble ganske vakkert! 

I motsatt enda av Vassfardalen holdt Kåre Komperud til i flere år, også han på forskjellige steder. I flere år like før jul pleide han å få besøk av skoleklasser og barnehagebarn fra bygda. De hadde med seg gaver og selvlagd mat til eneboeren.

Barna sang julesanger, og en rørt Vassfar-Kåre spilte trekkspill. Kåre feiret julekveldene alene, og hadde for øvrig ingen følelse for juletradisjonene. Julemiddagen hans bestod av rakfisk med fruktcocktail til dessert. Julekort ble det også mange av, fra turister som hadde vært innom ham i løpet av årene.