Huttetu, da ...

ANNE EIDE JORDET

Overskrifta her er et uttrykk som ofte blir brukt blant oss eldre. Da jeg kom til Hedalen for snart 44 år siden, lærte jeg av en unggutt i nabolaget at dette var et grunnleggende hedalsuttrykk.

Det ble mye brukt hvis det var noe man ble forskrekka eller forundra over. Jeg har mora meg med – og gleda meg over – alle de morsomme, gamle ord og uttrykk som har vært benytta i bygda vår. Det er så fint å høre de som har hedalsdialekt. Skulle ønske at barn og unge som er “opplært” i hedalsmålet kunne bruke det daglig.

Vi er så heldige her i landet, hvor vi har et mangfold av dialekter med særegne ord og uttrykk og forskjellig tonefall. For år tilbake hadde man et program på TV hvor vi fikk en liten fortelling og publikum skulle være med å gjette hvor vedkommende kom fra. Det var utrolig interessant.

Heldigvis er det slik i dag at en kan bruke dialekta si, selv om en reiser til hovedstaden for å ta en utdanning ! Da jeg kom til Oslo i 1964, fikk vi beskjed om at vi måtte legge av dialektord slik at Oslo-folk kunne forstå oss. Vi var et kull med jenter fra hele landet som skulle bli sykepleiere. Ei var fra Jæren, og hun opplevde et par ganger at hun ble tiltalt på engelsk da hun skulle handle.

Noen klager over at vi har alt for mange engelske ord i språket vårt nå. Man mener at det norske blir utvanna. En kan jo se det enkelte ganger, for vi kan godt bruke norske ord som dekker meningen. Men at det er viktig å kunne engelsk, er jeg den første til å underskrive på. Jeg har angra mange ganger på at jeg ikke var mer iherdig i så måte da jeg klarte å lære!

En ting er at språket blir “utvanna”, men i den siste tida har jeg blitt så forundra over hvordan det norske språket “forsøples”. Hva er vitsen med å “forsterke” med et så unødvendig ord som DRIT.? Det snakkes om: dritbra, dritgodt og dritkult… Er det virkelig mangel på dekkende, vanlige ord når man skal formidle noe?

Så kommer virkelig noe som opptar meg: Hvorfor skal det bannes så utrolig mye? Det gjelder jo i omtrent alle fora f.t. Det bannes når noe skal fortelles blant folk, i forskjellige TV-program og t.o.m. i overskrifter i forsiden på en dagsavis!

Språkrådet skriver bl.a.:

Banning er uttrykk vi bruker når vi føler avmakt eller mangler kontroll, eller har angst for å miste den makten vi allerede har. Når vi blir sinte eller redde, føles det som en hjelp å banne.

For ikke mange år tilbake var det direkte udannet å bruke banneord i radio og TV og i den daglige tale.

Riktignok er det hevda at i det kulturelle uttrykk kan man enkelte ganger ta
kraftuttrykk i bruk, men har vi ikke mange nok ord og uttrykk i det norske språket, uten at vi skal måtte bruke banneord for å få fram budskapet?

Skulle virkelig ønske at en kunne tenke mere over hvordan slike kraftuttrykk virker på tilhøreren. Er det bare en dårlig vane, eller er det mangel på vanlige, dekkende ord i språket vårt for den som ytrer seg?

Dette var nå bare hverdaglige betraktninger, men takk – det var godt å få sagt det.