Den umistelige troen

TURID BARTH PETTERSEN
Salme 68, 5-11 

Når jeg går i fjellet her, tenker jeg at den gode fredfylte følelsen jeg kjenner, så langt fra hverdagens stress og mas, er den sammen følelsen jeg har overfor mennesker jeg er glad i. For meg er kjærlighet, godhet og fred ord som hører sammen. Å vandre midt i alt det vidunderlige som Gud har skapt, er å ha fått en gave av den allmektige Gud, han som skapte himmel og jord, og lot oss få bo her, han som så at det han hadde skapt var godt, han som lar oss kjenne, når vi vandrer omkring i fjellet, kanskje sammen med folk vi er glad i, at livet er bra. Slik er Guds kjærlighet til menneskene, at han gir oss alt dette. 

Vi som bor i Norge, tenker kanskje først og fremst på kjærlighet som en tilstand av fred og harmoni, og fravær av konflikt. 

Når jeg reiser i Midtøsten, som jeg har gjort mye de siste fem-seks årene, ser jeg at kjærligheten først og fremst er den drivkraften som får mennesker til å stå oppreist i krig og konflikt. Det er den kraften de møter døden og tilintetgjørelsen med. Det er den styrken de henter fram i møte med den vanskelige hverdagen. Det er den varmen og omsorgen de møter sine medmennesker med, fordi de kjenner og erfarer det bibelteksten vi leste, snakker om. Slik står det: «Gud i sin hellige bolig er farløses far og enkers forsvarer, Gud lar ensomme finne hjem, han fører fanger ut til lykke og trivsel… Gud du sørget for de hjelpeløse i din godhet.» 

La meg fortelle et par historier: Jeg kan ikke nevne navn, eller fortelle når dette skjedde eller i hvilket land. Likevel er alt sammen sant. 

En mann kom hjem fra en reise og måtte gjennom tollen med kofferten sin. Der hadde han noen bibler. Mannen var redd for å bli arrestert. I stedet opplevde han at tolleren, som ikke var kristen, gjerne ville få en bibel. Denne bibelen forandret livet hans.  

En kvinne som var blitt kristen, opplevde at mannen hennes ble drept fordi han hadde fått en kristen tro. På spørsmål om hun selv nå ville forlate troen, svarte hun: De kan ta fra meg mannen min, men aldri troen min. 

To kvinner ville lære om kristendommen. De visste at de ville komme i stor fare hvis de ble kristne. Jeg satt i sofaen med dem, en på hver side, hjemme hos en kristen familie som selv var  flyktninger og som hadde sett familiemedlemmer bli drept for sin tro. En i denne storfamilien hadde måttet reise fra mannen sin. Hun ble truet: hvis du ikke kommer tilbake, dreper vi mannen din. Men mannen hennes sa: ikke kom. Jeg vil heller dø for din skyld. De to kvinnene jeg møtte i det huset hadde aldri vært sammen med kristne før. De satt og holdt meg i armen hele kvelden. Da jeg spurte hvorfor de ville bli kristne, sa de: Vi tror kristentroen er fred og kjærlighet i motsetning til alt hatet vi ser rundt oss hver dag. En av dem hadde sett jomfru Maria i en drøm og ville lære mer om hva som står i Bibelen.  

På en reise besøkte jeg mange klostre. Der møtte jeg engasjerte kristne som bygget kirker og møtesteder og var lys og salt i områder der det fantes få eller ingen kristne fra før. De tok i mot ungdomsgrupper. De underviste, ga sosialhjelp, drev landbruk og underviste. Kanskje har kirken i Midtøsten overlevd nettopp fordi de kristne har levd et sant og inderlig, og samtidig praktisk og omsorgsfullt liv i rammen av klostrene. 

Spørsmålet er likevel: overlever denne kirken som er under et slikt enormt press? I et land som Syria har halvparten av de kristne allerede forlatt landet. I andre land skjer det samme. Hvorfor drar ikke alle? De kristne sier: «Vi blir her fordi noen må fortelle om Guds kjærlighet. Hvem skal gjøre det om vi også drar?» 

Vi leste fra Salme 68. Der står det: Gud, da du dro ut foran folket ditt, da du skred fram gjennom ørkenen, da skalv jorden, og det dryppet fra himmelen for Gud, Sinais Gud, Israels Gud, ditt utpinte land ga du styrke. 

Det kunne like gjerne stått: Gud du holder den som lider, oppe i din kjærlighet. På samme måte viser de kristne i Midtøsten sin kjærlighet, ved å ikke gi opp, ved å være der, ved å møte dem som har sår på kroppen, men enda mer på sjel og sinn. Jeg blir ydmyk når jeg ser hvilken tro de har, hva de ofrer, hvordan de slåss for å overleve.  Hva skal jeg si når de forteller meg at når det farer granater og raketter forbi ørene, så tenker de at siden vi vi har sagt at vi ber for dem, kommer de seg uskadd gjennom dette også. Dette er ikke noen lettvint mirakeltro, men heller en trygg forvissning om at det å være i Guds hender, gir frihet og kraft til å være der for andre som også trenger trøst og håp. 

«Gud, du sørget for de hjelpeløse i din godhet». Av de forfulgte kristne i Midtøsten har jeg lært dette: tro handler ikke om meninger. Ikke om teoretiske læresetninger. Tro handler om håp, om å stole på at Gud hjelper i den ytterste nød. Tro handler om det som er så verdifullt at det er helt umistelig. Så jeg deler denne utfordringen: hva betyr troen for meg, for oss? 

Jeg skal ikke engang prøve å besvare det spørsmålet. Bare la det ligge der, som noe vi kan ta med ut i sommerkvelden og grunne på i vårt hjerte.