20180519 Hedalsheimen - i dag og i morgen. Og lenge etter månelandinga i 1969. Det blir nesten 50 år!

SOLVEIG LIE

Armstrong var det første mennesket som satte foten på månen, og det han sa husker alle som er litt over 50 år: "Et lite steg for et menneske og et stort steg for menneskeheten".
I 1969 var det to-veis kommunikasjon helt til månen!
Hvor har det store steget blitt av i eldreomsorgen i Sør-Aurdal, og hvor har det blitt av den to-veis-kommunikasjonen vi hadde til Månen i 1969?

Hedalsheimen har "åpen omsorg". Der bor det 21 eldre mennesker med forskjellige behov. De leier sin egen leilighet og betaler for omsorgen.
Tas det tilstrekkelig vare på disse- og hvordan kan de ulike behovene imøtekommes?

De som har behov for det, har en alarmknapp de kan trykke på når de trenger ekstra hjelp. Den er ikke to-veis. Det er en en-veis kommunikasjon. Det betyr at hver eneste gang den gamle trykker på alarmen - så må ansatte komme.
Det er omtrent som om du ringer til noen og om en stund så står han plutselig i døra. Er ikke det en tanke vel eksklusivt?

Hva med en teknologi som gir den gamle anledning til å si hva det trengs hjelp til - og kanskje trengs det bare å svare på et spørsmål - så kunne de ansatte slippe å fly beina av seg?

Det ser ut som om ingen ting haster i Sør Aurdal. Ting tar veldig lang tid. I noen år nå har det vært snakk om "Ny teknologi" som skal ta vare på de eldre. Men når kommer den? For det kan vel ikke være roboter det er snakk om?

Den alarmteknikken de har nå - må være forhistorisk. Når du trykker på alarmen, så bråker det, og så piper det, og så høres det ut som om du er i en skyttergrav i forrige verdenskrig.

Det som er fint - er at alle alarmoppringninger blir registrert! Og det er jo viktig og det er vel derfor det bråker slik. Meldinger kan gå fra Hedalsheimen til Bagn og tilbake igjen - og så ut til de som jobber på bygda og tilbake igjen – og så kanskje tilbake til Bagn igjen og så til Hedalsheimen igjen. Og så tilbake igjen noen ganger.

Hvor effektivt er dette? Er dette ment for å skape trygghet for de gamle? Det kan ha vært en god tanke - men den er forhistorisk.

Siden Sør-Aurdal er en typisk kommune som skal spare penger og ikke tjene penger - så må det være veldig mye penger å spare på et alarmsystem som har toveiskommunikasjon med bruker. Da kan den gamle fortelle at han har falt. Da får han hjelp med en gang.

Men mange andre ganger kan det være litt mindre viktige problemer. Og da behøver det ikke haste like mye.

Så hvorfor ikke installere to-veis kommunikasjon på Hedalsheimen? Så fort som mulig. For det kan ikke være veldig vanskelig siden vi hadde to-veis kommunikasjon med månen for 50 år siden? Og månen er som kjent kanskje litt lenger unna enn personalet på Hedalsheimen.

PS: Nytt alarmsystem er underveis. Men når kommer det? Og hvor godt er det? Det kan virke som om det er fra siste og ikke forrige verdenskrig. For det spraker så det kan være vanskelig å høre om det blir sagt noe. For ikke å snakke om å høre hva som blir sagt. Men det skal jo utredes. Og det skal utredes lenge.

Spørsmålet er om Sør Aurdal kommune bruker en teknologi som slett ikke sparer penger i forhold til arbeid. Det kan være motsatt. For det lange steget for menneskeheten i 1969 kan være et kort steg for Sør-Aurdal i 2018. Å få på plass ny teknologi må da spare både penger for kommunen og gjøre de gamle på Hedalsheimen mye tryggere. Og mye enklere for de ansatte.
Hvorfor skjer det ingen utvikling?

Som pårørende vil jeg gjerne ha svar. For det kan vel ikke være slik at Hedalsheimen gang på gang blir avspist med det billigste og dårligste? Jfr."Lydslynge" som skulle installeres på Hedalsheimen og som ingen andre ville ha.

For hvem trenger utstyr som ikke duger andre steder? Ikke Hedalsheimen heller. Og det kan også gjelde det "nye" alarmanlegget. "Alle" i dag har smart-telefoner.

Du kan bare trykke på èn knapp. Kan det være slik at teknologien har blitt for smart for Sør-Aurdal kommune? Solveiglie1@gmail.com