#skiidiot

LINE WERMUNDSEN MORK
 

I dag har jeg vært på skitur. På vei til jobb, og på vei hjem igjen. Det har jeg gjort nesten daglig siden nyttår. Skiene er rett og slett det best egnede framkomstmiddelet denne vinteren. Neida, jeg bor ikke i Hedalen, jeg bor i Oslo. Alt i alt bruker jeg en halv times tid til jobb i Oslo sentrum. Først 15 minutter på ski, så 15 minutter på trikk. Jeg føler meg enormt privilegert!

#skiidiot Jeg bruker gjerne den emneknaggen i sosiale medier. Det er jo tross alt bedre å selv erklære seg som idiot enn at andre gjør det. Jeg har nok også strengt tatt vært en skiidiot lenge før ordet “emneknagg” var oppfunnet.

Født med ski på beina? Definitivt ikke. Jeg har flust med bakglatte barndomsminner. Jeg har vært på 1 - en - langrennstrening i hele mitt liv. Men da jeg var omtrent 13 år gikk det et skiteknikkens lys opp for meg, og jeg ble idiot.

Det er et fargerikt fellesskap i skogene rundt Oslo denne vinteren. Uendelig mange stilarter, språk og utstyrsvarianter. “Alle” er på ski. Tidvis er det rett og slett kø i de mest populære løypene, jeg velger å se det positive i det - og jeg håper opplevelsene i sporet er gode også for dem som har lagt årets eneste skitur til Norges mest trafikkerte løype mellom Sognsvann og Ullevålseter.

Skiturene til jobb er transportetapper, om enn noen riktig gode sådan. En god start på dagen og en fin måte å legge arbeidsdagen bak seg på. Men det er på langturene jeg legger hverdagen bak meg. Det har blitt mange langturer i vinter. Mange timer på ski uten å tenke på noe som helst, tanken blir rett og slett borte.

SIst helg var jeg med på Nordmarka Rundt. Egentlig en samling av skiidioter som bestemmer seg for å gå den samme lange turen samtidig. Tidlig oppmøte, få på seg et lite startnummer så vi kjenner igjen hverandre underveis - og så gli avgårde inn i og gjennom skogen. Det er Thorkild Gundersen som står bak dette, og han står også bak boken “Hva jeg snakker om når jeg snakker om langrenn” . Ja, hva er det egentlig med langrenn som gjør oss så lykkelige, enten det er i sporet eller foran TV-skjermen?

Jeg vet ikke helt hva det er. Men det handler om frihet, endorfiner, naturopplevelser og mestring. Det handler om rytme, spenning, litt redsel og enormt mye glede.

Vinteren 2018 har vært usedvanlig gavmild for oss skiidioter på Østlandet. Stabilt kaldt vær og masse snø, vi snakker om “god gammeldags vinter” og glemmer i farten at heller ikke ski-vintrene alltid var bedre før.

Nå skriver vi midt i mars, våren er helt sikkert i anmarsj. Turen hjem i dag gikk på kram snø, mens det kløddei øynene av begynnende pollensesong. Med våren kommer også den virkelige skisesongen. Fjellskiene skal fram. Vårskiløping i fjellet - mens sola varmer og skaren bærer hvor hen vi vil! Manfjell med full frihet til å sette egne spor, en skikkelig dessert på tampen av vinteren. Pollenfritt er det også. Jeg gleder meg! Kanskje vi sees?