Påskeandakt på Gunnvang

ERLING J. PETTERSEN

Det er noen mennesker jeg husker godt. En av dem var Tor Nilsen, en god frivillig medarbeider i Nordstrand menighet, der jeg var sokneprest noen år. Da var han forlengst pensjonist, og gledet de gamle, som han sa, med å synge, og var særlig glad i de gode påskesalmene.

Favoritten var nr. 6 i påskesangheftet vårt, «Deg være ære», som han sang enten det var påske eller en helt vanlig søndag. Jeg husker ham som kirkevert med blikk for de som kanskje var i kirken for første gang på lenge, da var han tryggheten selv og hadde alltid et godt smil og et varmt håndtrykk. Siste påsken han levde, var vi sammen på Midtåsen sykehjem, med hver vår gitar og favorittsalmen om påskemorgen som i vers to lyder slik:

Se, Herren lever!
Salig morgenstund!
Mørkets makter bever.
Trygg er troens grunn.

Og Tor kunne snakke enkelt om at vi kan være trygge uansett om livet går i motbakker eller på skinner. Hans tro kunne settes på denne formelen.
Som i salmens siste vers:

Frykt ikke mere!
Evig er han med.
Troens øye ser det:
Han gir liv og fred.

Det er jo påskens innerste kjerne.

Det gikk bare noen måneder fra denne påskeandakten med Tor, til telefonen kom fra Bente, hans datter, som ba meg komme så fort som mulig til Ullevål sykehus, der Tor hadde vært innlagt en ukes tid. Bente har gitt meg lov til å fortelle hva som skjedde på rommet der Tor lå.
 
Jeg hadde vært der et par dager tidligere med nattverd, Tor visste at det gikk mot slutten, eller, som han sa. « mot den nye, spennende begynnelsen…»

«Det hadde vært så fint om du kunne rekke frem med velsignelsen», sa Bente da hun ringte. Og hun fortalte at alle barna og barnebarna var samlet . Da jeg kom til sykehuset, ble jeg møtt av Bente på gangen, og hun sa: –Jeg tror kanskje det er for sent, men det hadde vært fint om du kunne gjøre som du pleier.
Og det gjorde jeg. Tegnet korsets tegn på Tors panne, det han var blitt merket med da han ble døpt. Leste to bibelvers: «Se, jeg gjør alle ting nye!» Det er fra Bibelens siste bok, og så de vakre ordene fra Johannesevangeliet som lyder slik:

Lyset skinner i mørket. Og mørket har ikke overvunnet det.

Så lyste jeg velsignelsen.

Tor lå med lukkede øyne. Ikke et tegn til at han hørte de kjente ordene.
Likevel sa Bente: « Nå synger vi fars sang « Deg være ære». Sangen lød sterkt: «Deg være ære, Herre over dødens makt. Evig skal døden være Kristus underlagt.»

Da vi skulle begynne på andre vers, hørte vi fra sengen en tydelig nynning. Tor hadde ikke krefter til å synge, men vi hørte hans nynning, som også var sterk da tredje verset kom: «Frykt ikke mere, evig er han med.» Øynene fremdeles lukket. Men vi hørte det tydelig.

Rommet på Ullevål sykehus ble et hellig sted, der vi fikk ta del i Tors siste gave til oss, til barna, til barnebarna: troens trygghet inn i døden.

Jeg har tenkt at Tor med sin siste sang viste oss det som dikteren Jon Fosse sier på sin måte:

«I og med krossen, og Kristi død på krossen, vert døden , i oppstoda, omgjort til det motsette av liding, vert gjort om til stille, kan ein seia, til fred. Til fred og kjærleik…» La oss høre det en gang til …

Det var akkurat slik vi opplevde det da Tor lukket øynene for siste gang etter å ha nynnet seg inn i det nye livet.

Jeg tror at vi alle skal få lov til å hvile i tanken om død og oppstandelse slik jeg opplevde det ved Tors sykeseng.

Igjen denne Vestlandsdikteren Jon Fosse, som har en egen evne til å si ting enkelt. Om langfredagens mysterium sier han:

«Gud let seg sjølv døy.
Og gjennom sin eigen død, gjennom si eiga totale avmakt, for døden er den totale avmakt, vann han menneska attende til seg, i og med oppstoda.»

Tenk bare på salmestrofene som vi skal synge etter denne vesle andakten:
Lyset som fyller hagen /Jesu grav som er tom/
Se, Herren lever !

Og så dette sterke: Frykt ikke mere. Vær ikke redde. Han gir LIV og FRED.

Jeg vil avslutte med en fortelling til, som handler om korset jeg bærer når jeg feirer gudstjeneste: Jeg fikk det rundt halsen da jeg ble innsatt som biskop i 2009 i Stavanger Domkirke.

Et par år senere var jeg sommerferie på hytten vår på Teinevassåsen da skuddene smalt på Utøya , 22. juli 2011. Jeg dro til Stavanger tidlig den 23. for å møte de overlevende AUFerne og deres familier. Det ble noen sterke dager som jeg aldri kommer til å glemme.

Den 25. juli var dagen for de store rosetogene, og også i Stavanger var nærmere ett hundre tusen mennesker samlet. Ordføreren hadde bedt meg tale på Hotel Atlantic før folketoget som skulle starte fra Domkirken. Jeg skulle tale til de overlevende AUF-erne og deres familier, som var samlet på hotellet. Jeg var blitt kjent med ungdommene i noen intense dager, hadde lyttet til de grusomme fortellingene, ante at de hadde vært gjennom noe det er umulig for oss å skjønne. De hadde sett ondskapen og døden i hvitøyet.

Idet jeg skulle reise meg, grep en av ungdommene meg i armen og sa. «Erling, du må ikke snakke om Gud.»

Jeg visste hva som lå bak ordene, visste hva han hadde opplevd da han mistet tre av de andre fra Rogaland.
 
Jeg la det jeg hadde forberedt, tilbake i lommen, tok korset, holdt det frem og sa:

«Det er bare en grunn til at jeg tør å bære dette korset idag. Og det er at han som døde på korset langfredag, var alene i møte med ondskapen. De eneste ordene han sa, var : « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg ?»
«Men fordi Jesus Kristus gikk i døden, og stod opp av graven påskemorgen, slik kirken tror, kan vi ane en strime av håp inn i denne dagen og i dagene som venter..» Så satte jeg meg .

Samme kveld, etter folketoget, satt vi rundt alteret i Domkirken. Telysene på gulvet , både ved alteret og i lysglobene, som var tent av de mange som søkte kirken denne dagen, talte sitt eget språk. De var tent som en strime av håp inn i et langfredagsmørke.

Golgata, Utøya, Aleppo, Damaskus , Kabul:
Det er mange som kan oppleve det samme som AUFeren på Hotel Atlantic i Stavanger. Du må ikke snakke om Gud.

Ord kan ødelegge. Men vi skal få lov til å tro og til å feire at døden ikke har det siste ordet. Påskens hemmelighet er at Guds kjærlighets lys skinner i mørket. Og mørket har ikke overvunnet det .

Derfor kan vi også denne langfredagen si: «Ære være Faderen og Sønnen , og Den Hellige Ånd, vår skaper, frigjører og livgiver, som var og er og blir en sann Gud, fra evighet og til evighet .»


Andakt påsken 2018, Teinevassåsen, Hedalen
Erling J. Pettersen