Adopsjon som barnevernstiltak

MARILYN FØRSUND, STYRELEDER ADOPTERTE

Forskerne bak rapporten «Adopsjon som barnevernstiltak» har i flere medieoppslag argumentert sterkt for konklusjonene i rapporten. Vår organisasjon, Adopterte, tar ikke stilling til rapportens konklusjoner, men ønsker i stedet å klargjøre begrepet adopsjon og hva det å være adoptert kan innebære.

Adopsjon kan ikke oppheves
Adopsjon er primært en juridisk ordning, og Norge har en streng adopsjonslov, noe vi som nasjon skal være stolte av. Ved en adopsjon brytes alle juridiske bånd til biologisk familie og slekt forøvrig, og en adopsjon kan etter norsk lov ikke oppheves. Under lanseringen av rapporten 06.02.2019 viste forskerne blant annet til danske og britiske adopsjonsordninger. I disse landene kan en adopsjon oppheves, og før norske myndigheter vurderer adopsjon som barnevernstiltak, må prosentandelen for opphevede barnevernsadopsjoner i disse landene legges fram.

Den som blir adoptert, vil gjerne oppleve en juridisk og økonomisk sikkerhet, men for et barn å oppleve at adoptivforeldrene angrer seg og vil oppheve adopsjonen, er atskillig verre enn ikke å bli adoptert. Det er ikke få av våre medlemmer som gjennom oppveksten har hatt følgende trussel hengende over seg: - Er du ikke grei blir du sendt tilbake der du kom fra. Hvilke spor har dette satt når du til og med ikke ante hvor du kom fra?

Adopsjon er, til forskjell fra fosterhjemsplassering, en annen måte å få barn på. Vi er usikre på om adopsjonssøkere er villige til å leve med usikkerheten det er å ta imot et fosterbarn, for kanskje etter flere år måtte levere barnet tilbake til de biologiske foreldrene. Å være fosterforeldre derimot, innebærer å utføre et arbeid for barnevernet, implisitt retten til å si opp avtalen dersom plasseringen av barnet av ulike årsaker ikke fungerer.

Oppgjør med norsk adopsjonshistorie
Det har blitt gjennomført rundt 80 000 adopsjoner i Norge siden den første adopsjonsloven kom i 1917. Av disse har omkring 65 000 vært nasjonale adopsjoner, da av meget varierende kvalitet. I Riks-, stats- og byarkiv finnes uendelige mengder adopsjonsdokumenter som krever en systematisk, forskningsbasert gjennomgang.

Norge har, med kun ett unntak, aldri tatt et oppgjør med sin egen adopsjonshistorie og de katastrofale, menneskelige omkostningene det har fått for mange adopterte. Gjør ikke nasjonen det før adopsjon systematisk blir brukt som barnevernstiltak, kan vi risikere nye «Norsk misjon blant hjemløse og Svaneviken» tilstander. Disse fikk operere fritt helt fram til 1989, og først i 1998 fikk ofrene her en unnskyldning fra Regjeringen. Det store antallet av oss som har blitt adoptert gjennom private aktører, har aldri fått en unnskyldning fra myndighetene.

Forskerne hevder i en kronikk i Dagbladet 23.02.2019 at det finnes mye internasjonal forskning på adopsjon og adopterte, og viser i stor grad til kognitiv og pedagogisk forskning. Vår organisasjon har i årevis forgjeves etterlyst forskning i form av dybdeintervjuer med oss nasjonalt adopterte, ut fra problemstillinger som hva det innebærer å være adoptert og hva en oppvekst som adoptert har gjort med oss. Tiden er nå for lengst inne til at forskning blir iverksatt før skjellsettende endringer i lovverk og praksis gjennomføres.