Hyttebygging – på bekostning av natur, beite og landskap

Tradisjonell bruk av utmarka i Valdres har gjennom århundrer vært verdifull for folk i bygda. Mange av natur-, kultur- og landskapsverdiene i denne utmarka gjør disse områdene attraktive for naturopplevelser i dag.

De siste tiåra har det vært en stor hyttebygging i Valdres, og i dag er det over 20 000 hytter i dalføret. Skal vi ta vare på de naturkvalitetene våre utmarksområder har for framtida, eller er vi i ferd med å ofre dem med ekspansiv hyttebygging? Hvorfor omtaler ikke partiene en så viktig sak i sine partiprogrammer nå før valget?

Det har tidligere vært regelen at hyttebygging – særlig i sårbare naturområder – bør skje så skånsomt som mulig. En har bestrebet seg på å gjemme hyttene best mulig bort i bestående vegetasjon og terreng. Arkitekt Jon Haug – som bl.a. har vært mye brukt av Hedda Hytter – har i flere ti-år vært en ivrig talsmann for hvordan vi bygger hytter i den norske fjellheimen. Hyttene skal være mest mulig skjult i naturen er hans klare budskap.

Dessverre ser det ut til at dette prinsippet ikke gjelder for mye av den hyttebygginga som skjer i dag. Dette gjelder nær sagt over alt hvor det skjer utstrakt hyttebygging – også i Sør-Aurdal / Bagn Vestås. En kan få inntrykk av at det konkurreres om å vise seg fram mest mulig med prangende og synlige hyttepallass. Noen synes kanskje det storslagent og flott – andre at det er malplassert – helt oppunder tregrensa. De siste 15–20 åra har det skjedd en voldsom endring i forventa teknisk standard og komfortnivå på hyttene. Høg teknisk standard må nødvendigvis føre til sterk fortetting. Vi får hyttebyer i fjellet. Fravær av naboer på hytta er dermed blitt en ny form for hytteluksus.

Terrengforhold og hyttetetthet medfører i mange tilfeller at nesten hver kvadratmeter endevendes med store gravemaskiner for å få til den infrastruktur som dagens standard krever. Den naturlige fjellvegetasjonen fjernes og erstattes etter hvert av et plenlignende gras som ikke hører naturlig hjemme oppunder tregrensa. Reetablering av naturlig vegetasjon tar lang tid 900–1000 moh.

På Bagn Vestås er jeg godt kjent. I utgangspunktet er/var de områdene som er vedtatt utbygd av de beste beiteområdene på Veståsen - med verdifulle beiteplanter som smyle og fjellkvein bl.a. Derfor nevner jeg det som eksempel.

Området Bøhnseter –Ølnesseter – Grovkløv – Blomstølen – Brattrudseter er – så vidt jeg husker – ifølge kommuneplanens arealdel 1991 - vedtatt som mulige utbyggingsområder. (Jeg tar forbehold om at jeg ikke er oppdatert på evt. justeringer av arealdelen).

Det er greit, men jeg vil gjerne vite hvilke regler/retningslinjer som nå gjelder for hyttebygginga i kommunen. Det er ikke likegyldig hvordan vi forvalter våre arealer. Jeg har inntrykk av at kommunene og utbyggerne konkurrerer om å få kloa i tomtekjøpere med stor kjøpekraft. Dette blir førende for hvordan arealene forvaltes. Ingen kommuner tør å si nei.

Jeg går ut fra at politikerne har et rammeverk å forholde seg til i hyttepolitikken når kommunestyret i Sør-Aurdal vedtar enstemmig planer på 200–300 tomter i slengen i et område som ikke er akkurat grisgrendt fra før – og etter hva jeg forstår – nesten uten debatt. Den eneste motforestilling til planen Ølnesseter – Grovkløv jeg har registret - var ifølge avisa Valdres – et hjertesukk fra Svein Erik Wold som skal ha uttalt at: «Bonden i meg blør…».

Jeg registrerer at det er tendenser til debatt i ettertid – når planen for lengst er vedtatt/godkjent.

Så vidt jeg vet hadde Sør-Aurdal en tomtereserve på flere hundre godkjente tomter før denne planen ble vedtatt. Hvis denne utviklingen fortsetter, ser jeg for meg en nesten sammenhengende hytteby fra Bøhnseter til Brattrudseter. Hvilke konsekvenser vil det ha for beite, natur og landskap?

På kort sikt ser jeg at det er fristende å høste noen raske kroner på tomtesalg og det som følger etter med ulike former for næringsvirksomhet og handel. Men, i et mer langsiktig perspektiv handler det om hvordan vi forvalter våre naturressurser for kommende slekter.

Sør-Aurdal er med i Valdres Natur og Kulturpark (VNK). Målet med VNK er bl.a. langsiktig merkevarebygging knyttet til natur- og kulturverdier og lokal styring. Gjennom dette vil Valdres ta vare på – og utvikle – viktige verdier av lokal, nasjonal og internasjonal karakter for framtidige generasjoner.

VNK brukes i markedsføringen, og vi smykker oss gjerne med denne «parken» i passende anledninger. VNK forplikter politisk. Det handler om å etterleve VNK-ambisjonen i den daglige, praktiske politikk hvis den skal være troverdig. Det må ikke bli en reklamebløff. Problemstillingen gjelder i større eller mindre grad i alle hyttedestinasjoner. Jeg bruker bare Sør-Aurdal som eksempel fordi det her jeg er best kjent.

Utmarksbeiting i hyttebyer skaper konflikter. Beitedyra får ikke beite i fred. De jages fram og tilbake - for ingen vil ha dem for nær innpå seg – av forståelige grunner. Hvem har da førsteretten – beitedyra eller hytta? Allemannsretten i utmark er udiskutabel. Det samme er beiteretten. Hyttefelt er vel fortsatt å anse som utmark rent juridisk, men utmarksnaturen og den tradisjonelle bruken av den er under press.

En liten sjølopplevd episode: - Jeg er blitt noe dårlig til beins, men vil fortsatt prøve å komme meg til fjells. Følgelig kjører jeg så langt som mulig for å gjøre knebelastningen mindre. En gang ble jeg jaget vekk av en hytteeier fordi jeg parkerte i vegkanten inne i et hyttefelt. Beskjeden var klar, «her er det ikke lov å parkere» - og «det gjelder hele området». Da jeg spurte hvem som hadde bestemt det, fikk jeg til svar at «det er vi grunneiere» (dvs. hytteeiere). Jeg kjenner han som er grunneier der jeg parkerte, og jeg vet at han aldri ville nektet meg å parkere der – i god avstand fra hyttene.

Jeg går ut fra at flere enn jeg kan være i samme situasjon. Senere er det kommet opp forbudsskilt mot parkering nederst i feltet med undertekst «gjelder hele området». Satt på spissen kan det da være fristende å spørre: - Er det de som får seg hytte helt oppunder tregrensa som mener å kunne påberope seg førsteretten når det gjelder tilgangen til fjellet?

Vi står foran et kommune- og fylkestingsvalg. Jeg har lest nøye igjennom partiprogrammene og finner ikke noe der som omhandler de problemstillingene jeg nå har berørt. Som sagt handler dette om forvaltningen av våre natur og kulturskatter knyttet til ett av de fineste og beste seter- og beiteområdene på Bagn Vestås. Jeg håper politikerne er bevisste sitt ansvar for å forvalte våre natur- og kulturverdier på en slik måte at våre etterkommere om femti år ikke klandrer oss for det som skjedde under hytteboomen.

Derfor utfordrer jeg dere politikere som stiller til valg – og som jeg forutsetter er beredt til å ta medansvar for arealforvaltningen i kommunen de neste fire år – til å kommentere de problemstillinger jeg har prøvd å belyse. Jeg retter invitasjonen spesielt til politikerne i Sør-Aurdal.

Ellers går invitasjonen til alle som måtte ha en mening om saken. Nå før valget håper jeg partiene tør å stå fram og si til velgerne at de vil forplikte seg til å arbeide for en mer restriktiv hyttepolitikk i kommende periode i samsvar med Valdres Natur og Kulturpark sine uttalte natur- og kulturambisjoner.

På forhånd takk for tilbakemelding – helst i avisa Valdres. Vi er mange som venter spent!