Hedalen Musikkorps: mestring og tilhørighet

Etter å ha lest en rekke ytringer og innlegg vedrørende budsjettforslaget for 2020-2023, har jeg forstått at vi i Hedalen Musikkorps, sammen med andre musikkforeninger i kommunen, står i dypt vann om dagen.

Vi står nemlig i fare for å miste vår kjære dirigent, fordi rådmannen nå ikke mener at kommunen lenger har råd til å lønne han. Der blir det foreslått å si opp tre dirigenter i Sør-Aurdal, og at lag, og foreninger må selv støtte disse økonomisk. Jeg har selv sittet som ungdomsrepresentant i flere år tidligere i Hedalen Musikkorps, og jeg vet at vårt kjære korps absolutt ikke har råd til å lønne dirigenten vår selv.

En ting de fleste ytringer jeg har lest dreier seg om, er hvordan å miste musikkforeningene har en betydning for kulturlivet i kommunen. Det er vel å bra at dette blir omtalt, men jeg ser en annen side av korps og kor som også vil gå tapt i et eventuelt vedtak av dette budsjettet.

Jeg begynte å spille i korpset i Hedalen da jeg var 9 år, først som aspirant, for så å ta steget inn i korpset et par år senere. Jeg spilte aktivt gjennom hele grunnskolen, og fortsatte også en del gjennom videregående. Jeg skal ikke skryte på meg å være like aktiv lenger nå, men jeg er fremdeles medlem i Hedalen Musikkorps, og kommer ikke til å slutte med det med det første.

Jeg var aldri den ungen som var med på fotball på sommeren, og gikk langrenn på vinteren. Dette var bare ikke i mine interesser. Men tidligere dirigent Arild Bjørnstad dro meg inn i korpset, og der ble jeg.

Grunnen til at jeg ble der, handler om tilhørigheten, mestringsfølelsen og vennskapet man opplever i et korps. Det var en arena hvor jeg kunne oppnå å føle meg flink.

Å få spille solo på julekonserten var en like stor mestring for meg, som det er for andre unger når de scorer mål i en fotballkamp. Min 17. mai så veldig annerledes ut enn for vennene mine på skolen. For jeg sto nemlig opp før klokka 7, for å være med på flaggheising ved skolen og Hedalsheimen klokka 8. For så å ta turen ned til Nes hvor vi gikk først i deres tog, og deretter dra hjem for å lede veien i vårt eget tog litt senere.

Jeg husker jeg spurte en av de voksne i korpset det første året jeg fikk være med og spille på 17. mai «Hvorfor har vi egentlig forskjellige noter? Hvorfor kan vi ikke alle bare spille det samme?» da fikk jeg til svar «fordi vi samarbeider om å lage den beste musikken. Alle stemmene våre er like viktige, vi utfyller hverandre ved å spille litt forskjellig.» og dette syns jeg beskriver samarbeidet i et korps godt.

Ja, korps bidrar til kulturlivet, men det bidrar enda mer til tilhørighet og mestring for unge, liken som voksne. Noen av de beste øyeblikkene i mitt liv fikk jeg fra aspirantopplæring hver tirsdag kveld klokka 6, før jeg sniklytta til korpsets øving klokka 7. Korpset er for meg et sted hvor jeg føler meg hjemme, jeg vet at jeg alltid er ønsket og velkommen, selv om jeg kanskje ikke har rørt instrumentet på over et år, og det høres rustent og tørt ut når jeg spiller de første tonene.

Hvis budsjettet for 2020 vedtas med oppsigelse av dirigentene i korps og kor, vil korpset mitt med tiden gå tapt. Dette medfører at andre unger i Hedalen ikke vil få de samme mulighetene som jeg hadde.

Og dette sårer, for det er ikke alle barn som syns det er like gøy å sparke en ball rundt eller gå fort i lysløypa. Derfor er det viktig at vår dirigent får beholde stillingen sin. Slik at flere som meg får oppleve mestring og tilhørighet på samme måte.