En liten julehistorie – del 2

De hadde for lengst vært i skogen og knyttet en rød sløyfe på det treet de skulle hente hjem til jul. Juletreet ble hentet lille julaften og pyntet om kvelden.

Formiddagen julaften – var endeløs lang siden Postkontoret var oppe som vanlig helt til kl.15.00.

Det var bare to retninger fra Posthuset – og det var sørover og nordover. 4 kilometer nordover bodde et søskenbarn som hadde bursdag på julaften. "Å, stakkars henne! De synes så synd på henne, som ikke hadde TO dager i året å feire med bare hadde ÉN."

De skulle besøke henne på formiddagen julaften. Søsteren som var veldig stor – 8 – minst – kjørte sparken og hun satt på. Det var et gnistrende sparkføre.

På vei hjemover fikk de ekstra stor fart, og sparken skjente rett inn i Svingen – det var bare én sving og det var Svingen. Akkurat da kom bussen på vei nordover.

Sjåføren fikk kastet bussen inn til siden og inn i snøkanten. Men han var helt sikker på at det lå to unger og en spark under bussen. Det tok lang tid før han klarte å starte bussen igjen. Senere på dagen banket han på døra og satte blikket langt bak faren deres og hostet og sa:

"I dag - hmhm - var det på hengende håret -hmhm - at du ikke hadde mistet begge ungene dine". Han hadde tårer i øynene og klarte nesten ikke å prate. Da brast faren deres ut i gråt. Da begynte hun å gråte også. For det var liksom helt umulig å la være å gråte når andre gråt.

Men det varte ikke lenge. De fikk julehefter av postmannen! Mens søsteren leste Stomperud og Blondie – likte hun best Donald for da kunne hun lese høyt.

"Hva er det du gjør – hvorfor mumler du hele tida?" "Jeg leser". "Du kan jo ikke lese, dumma." "Jo, det kan jeg det så –for jeg leser på bildene".

Søsteren lagde seg en enda bedre krok i sofaen, og hun signaliserte at ingen måtte prate med henne på lenge. Men det var det heller ingen fare for – for de var alene i stua, for julaften var den travleste dagen i året på Posthuset. For både moren og faren.

"Hør her – det skal ikke være noe matlukt på kontoret!" Faren åpnet alle vinduer. Gjennomtrekk! Det var det som gjaldt.

De voksne spiste hjemmeraka rakafisk av sik fra Strøen – fra en butt i kjelleren, og ungene fikk spise så mange wienerpølser de klarte. Det ble 7. Med lefse rundt. Wienerpølser var dyrt, så det var bare til jul. Sprukket hadde de også, for all mat skulle jo kokes. Men det gjorde ingen ting.
Andre dag jul ble det ribbe. For da var Posthuset stengt.

Solveiglie1@gmail.com