PoeSti over Hedalsfjellet

PoeStien fulgte deler av den nye DNT stien som er en del av Trekanten i Vassfaret som går mellom de tre turistkoiene i området.

Fra Tubbegarden beveget vi oss oppover fjellet med retning mot Langtjern og Langtjernkollen som med sine 1148 moh. er det høgeste punktet på Hedalsfjellet. Nysnø i fjellet fra natta, våte myrpartier og vinterens snø gjorde at det var godt med vanntette sko, og kald sno krevde varme klær.

Været gjorde at vi ved første Poesistopp tukka oss sammen og småpraten stilna i det Cato dro i gang: «Jag är fattig bonddräng, men jag lever ändå. Dagar går och kommer medan jag knogar på, harvar, sår och plöjer, mockar, gräver och bär,går bak mina oxar hojtar visslar och svär.

Visa med tekst av Astrid Lindgren bar tross været langt utover vårt lille turfølge. Den lille, litt hutrende stunden ble avsluttet med Vinjes ord i «Den dag kjem aldri.»

Om en snur seg når en går oppover mot Langtjern, får en Hedalen og Onsknatten fra en annen kant enn vi er vant til. Vi ser mot Søbekk og Busuvatnet, og når vi kommer lenger opp, åpner utsikten seg både mot Synnfjell, Jotunheimen og Skogshorn i Hemsedal.

Unga var mer opptatt av å klatre på de store steinene og nynne, der de for at og fram over stien.

Ved Langtjern kunne vi kose oss med kaffekoppen og matpakka sammen med historien om livet til Slagbjørnen Rugg. Sola titta også innom og varma oss ei lita stund. Turen opp på Langtjernkøllen gikk raskt etter ei god hvil, og med Catos tolkning av Jakobs Sandes «Drama i 4 akter» og «Kallen og katten» fikk lattermuskla også trim.

Utsikta fulgte oss ut på Hesthøgda/Aurdalseterberga. Synet derfra til både Sperillen og Vassfaret er unik, og gjorde inntrykk på de som opplevde den for første gang og de av oss som her vært der før. Tross mange besøk på kanten ned mot Vassfaret, gjorde ord fra Hans Børli opplevelsen spesiell:

Junikveld
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster …

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.»

Vi gikk videre langs kanten mot Vassfardalen, ned mot Storbekkseilen, Storbekken og Minneplata for Slagbjørnen Rugg. Sola varmet godt da vi satte oss ned for å høre av historien om Rugg. «Stakkars Rugg», kom det fra en av de yngste i turfølget, da Cato hadde lest ferdig Fønhus’ skildring av bjørnens siste stund. For som det på minneplata står:… folkets lov han ei forsto…

Fra Ruggplata går det nedover, bratt nedover og plutselig var vi ved bussen. Fra kald høstsno i Fledda opplevde vi nå varm sommer i Vassfaret.

«Rike mann,
du med bil og bankbok
og aksjer i Borregaard:
du kan kjøpe tusen mål skog
og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røslyngen blømmer langs stien –«

Orda til Hans Børli fulgte oss på veien ned fra Hesthøgda. Nærhet og glede over naturen kan ikke kjøpes, men den kan deles. Takk til Hedalen Kulturfestival, Cato og Helge for en flott tur og opplevelse i Hedalsfjellet!

På vei opp Fledda i lang rekke

Første poesistopp. Cato leser

Liten stopp ved merkestein

Matpause ved Langtjern

Langtjernkollen 1148 moh.

Cato leser Jakob Sande

Fra Hestehøgda mot vest

Fra Hestehøgda mot øst

Cato leser Hans Børli

Fra Hestehøgda


Fra minneplata

Cato leser om  Rugg

Siste stopp på vei ned mot Vassfaret