Omtale av "Vi over 60"

Ingeborg Aaslie, Kjell Ivar Vestrom, Ingrid Hauge Lundby, Knut Lundby og Anders Løberg

Det er i hvert fall slik for mitt vedkommende. Vi husker ikke alt, men vi husker noe. Vi husker for eksempel at det var legekontor i bygda, og at det kontoret var betjent. Vi husker at Ingrid Hauge Lundby var lege her, og at Knut Lundby hadde biskopens godkjenning som gudstjenesteholder.

Begge to var dyktige og omgjengelig mennesker og tok aktivt del i bygdesamfunnet, ikke så helt ulikt andre hedølinger. Når menighetsrådet nå hadde fått tak i Ingrid og Knut til å holde foredrag og andakt på det tradisjonelle -Vi over 60-arangementet, var det med andre ord et blinkskudd, for ikke å si to.

Temaet for foredraget til Ingrid Hauge Lundby var «Papirløse innvandrere og deres livssituasjon». Foredraget varte omtrent en halv time. Det var interessant og tankevekkende, stappfullt av fakta, som i tillegg ble presentert visuelt, men jeg greide å få notert alt for lite.

En viktig opplysning klarte jeg likevel å få med meg: – Lykken er et personnummer! Uten personnummer er det vanskelig å bo i kongeriket Norge. Det er vanskelig å arbeide og gjøre nytte. Om du både kan og vil, hjelper svært lite. Personnummer eller andre dokumenter som gir plikter, muligheter og rettigheter, deles ikke ut i hytt og pine. Hva internasjonale konvensjoner og rettighetsbestemmelser, ja til og med Bibelen helt fra Mose tid, måtte ha å si om vårt forhold til fremmede i blant oss, teller lite for bestemmende norske myndigheter. De har det fryktelig travelt med å kontrollere at ingen begir seg gjennom Europa og krysser grensene våre for å snylte på norske rettigheter. Bibel og kors brukes der og når det måtte lønne seg, i kampen for stemmer og regjeringsmakt.

Ingrid Hauge Lundby er i dag frivillig medarbeider ved «Helsesenter for papirløse migranter». Kirkens Bymisjon og Røde Kors driver slike sentra i Oslo og Bergen, og de som arbeider der, kan faktisk straffes ut fra norsk lov. En lovparagraf sier at den som hjelper folk til ulovlig opphold og motarbeider myndighetenes kamp mot slike lovbrytere, kan straffes. Til nå har visstnok ingen blitt tiltalt etter denne paragrafen, men det kommer uttalelser som tyder på at enkelte klør i fingrene etter å bruke den.

I møte med slike politiske holdninger er det ikke enkelt å være lege. Man har sine etiske retningslinjer, og jeg velger å tro at de er til god hjelp. Legestandens etiske retningslinjer, og som nevnt internasjonale konvensjoner, sier at mennesker med absolutt behov for legehjelp, skal få det. Om de er her lovlig eller ulovlig, er egentlig underordnet. Det er heller ikke lett å være regjering. Nå har det blitt så ille at til og med byrådet i Oslo gir økonomiske støtte til helsehjelp for papirløse og slik motarbeider de som så gjerne vil beskytte oss og norske verdier.

Andaktsholder Knut Lundby tok utgangspunkt i Kirkens tekster for 3. søndag i påsketida. Disse tekstene omfatter Peters inntrengende bønn til de eldste i menigheten.- Vær forbilder, Markusevangeliets oppfordring fra Jesus til apostlene: – Kom med meg og hvil dere litt, og ikke minst Davids 23. salme: - Herren er min hyrde.

Ingeborg Aaslie ledet arrangementet, slik bare hun kan lede et Vi over 60-arangement. Hedalen Sangkor var for anledningen damekor fordi alle kara som Kjell Ivar skulle ha hatt med, var forhindret. Koret sang tre sanger, den siste med tekst og melodi av Geirr Lystrup. Ny for meg og visstnok ganske ny også for koret. Min subjektive og ukvalifiserte anmeldelse er at den sangen likte jeg aller best, selv om jeg er veldig glad i Skjæraasen og -Danse mi vise. Utenom programmet sang vi bursdagssang for ei dame som fylte 79 akkurat den dagen og Hedalen Sangkor som fyller 50 dette året!

Anders Løberg spilte til sangene fikk vi fikk utdelt. Ingen store overraskelser for forsamlinga, og dermed ble sangen riktig så allmenn og fyldig. Signe var denne gang forhindret. Det ble ingen kviss, men Anders spilte et stykke av Bach. Bach og Løberg er under ingen omstendighet noen dårlig erstatning, og til neste år kan vi kanskje si som Ole Brumm: -Ja takk, begge deler.

Vakre, godt «påkledde» og velsmakende halve brødskiver, mer korrekt «snitter», var til stede i meget stort antall da forsamlinga ble sluppet løs. Antallet minket betraktelig, men ikke mer enn at vi klarte å nyte et stykke Waleskringle til slutt. Svært ofte klarer man mer enn man tror.

Menighetsrådet arrangerte, og var som vanlig sponset av Hedalen helselag og Hedalen ungdomslag. Lokalet er et meget bra lokale, også til arrangementer i menighetsregi. Ikke helt dumt at det ble oppdaget for en del år siden.

Alle mennesker lever med risiko, også vi gamle, selv om det vi risikerer er svært bagatellmessig sammenlignet med risikoen til de menneskene Ingrid Hauge Lundby snakket om. Vi risikerer festtaler fra myndighetene der vi hylles for å ha bygget landet. Festtaler tåler vi, selv om det ikke er det vi trenger mest. Verre er det hvis noen ønsker å bruke oss som alibi for en umenneskelig flyktningpolitikk.

– Vær deg selv nok, lyder et utsagn i Peer Gynt. – Peer Gynt er norsk. Vi er norske, og vi er gamle. Vi har, i fellesskap, fått være med og bygge dette landet.

La oss slippe å bli brukt som alibi for en politikk som gjør at man i blant bør skamme seg over å være norsk. La oss støtte opp om Kirkens Bymisjon, Røde Kors og andre som gjør jobben myndighetene skulle ha gjort. La oss slippe å bli styrt etter de gyntske retningslinjer!