Preken på domssøndagen 25.11.2019

Hartberg i samtale med ei jente som hadde møtt fram til gudstjenesten

Jeg lurer på hva dere tenkte, da dere så i menighetsbladet at denne gudstjenesten skulle holdes på domssøndagen. Kona mi sa: «Nei, skal du preke på domssøndagen, noe så trist.» Dom høres jo ofte truende ut. Når vi hører om dommedag, tenker vi på et farlig oppgjør som kan ende helt galt.
Det jeg nå vil at dere skal tenke, det er: Det skal ikke gå galt. Det kommer til å ende godt.
Og da må vi prøve å se hva denne dagen handler om.

Vi er kommet til den siste søndagen i kirkeåret. Neste søndag er første søndag i advent, og vi begynner på et nytt år i kirkens liv.

Men når vi da kommer til den siste søndagen i kirkeåret, så har kirken tenkt at det kan være en passende anledning til å trekke frem tanken på den siste dagen på jorden. Og det er riktig at det er en oppgjørsdag. Det er riktig at vi må stå til ansvar for hvordan vi har levd våre liv.
Og det er riktig at det er Jesus selv som avgjør hvordan oppgjøret ender. Det bekjenner vi hver gang vi sier frem trosbekjennelsen vår, og sier: Han skal komme igjen og dømme levende og døde.
Slik sa vi det da William skulle døpes.

Når vi snakker om dom og om dømming, så opplever vi det ulikt alt etter hva det gjelder. Noen ganger opplever vi det som noe positivt og helt nødvendig. Uten dommeren ville det bli helt håpløst å gjennomføre en fotballkamp. Han eller hun skal avgjøre om spillereglene blir fulgt, og skal konkludere med om det blir frispark, straffespark, og til og med utvisning.
Og er det en god dommer, vil de fleste oppleve avgjørelsene som rettferdige.

Rettsvesenet ville være helt utenkelig uten dommere. De skal avgjøre om en er skyldig til fengselsstraff enten det nå blir 30 dager eller livstid. Men dommeren skal også avgjøre om det har skjedd noe straffbart i det hele tatt, og kan frikjenne den som var anklaget.

Mye av dette kan overføres på den oppgaven Jesus har når han dømmer. Han viser når Guds regler for menneskelivet er brutt. Og han peker på konsekvensene av vår ulydighet. Det er disse konsekvensene som gjør at dommedag virker skremmende. Det dreier seg om å vinne eller tape saligheten. Det dreier seg om å vinne eller tape plassen i Jesu rike.

Det jeg ønsker i denne gudstjenesten, det er at dere skal kjenne på trygghet i alt som har å gjøre med dom og dømming i Guds rike. Og den tryggheten kan vi kjenne på, nettopp fordi det er Jesus som skal dømme.

Derfor var det jeg ville at dere skulle starte gudstjenesten med å synge «Hvilken venn vi har i Jesus», Og før dere går hjem, vil jeg at dere skal synge «Salige visshet: Jesus er min!» Det er den tryggheten jeg vil at dere skal gå hjem med når vi har snakket om Jesu dom.

For dommeren Jesus er helt spesiell. Han underslår ingenting av det som er Guds vilje i våre liv. Bare tenk på hvordan han innskjerper Guds bud i Bergprekenen. Og han underviser sine apostler i å veilede i hvordan livet skal leves. Derfor er brevene i Det nye testamente fulle av påminnelser om hva som er rett og galt.

Og når vi snakker om Guds vilje med våre liv, så kan vi ikke for ofte minne hverandre om at hvert eneste Guds bud er et kjærlighetsbud.
Hvert eneste bud springer ut av Guds kjærlighet til oss. Han vil oss vel. Han ønsker oss gode liv. Og hver gang vi bryter et bud, så viser vi Guds kjærlighet fra oss.
Og er vi ulydige mot Guds vilje, stenger vi for noe av det gode Gud ville skulle nå frem til vår neste.

Ingenting av dette vil Jesus at vi skal ta lett på.
Når da oppgjøret kommer, så blir jeg avkledd. Alle mine feilgrep blir avslørt. Alle mine egoistiske handlinger vil bli synlige. Alt jeg har gjort Gud imot, vil komme for en dag. Alle mine synder ligger åpent til skue.
Jeg har all mulig grunn til å frykte for oppgjøret.

Men dommeren Jesus er spesiell. Han sier: Din skyld kan jeg ikke fjerne. Jeg kan ikke gjøre deg uskyldig. Men jeg tar din skyld fra deg. Jeg overtar ansvaret for din skyld. Og jeg tar oppgjøret istedenfor deg. Ellers ville det være ute med deg. Men nå er du fri.

Når vi har holdt gudstjeneste på langfredag, har jeg ofte sagt det omtrent på denne måten:
Det er Jesus som holder rettergang. og det foregår på den måten at dommeren tar forbryterens plass for å redde ham.

Hensikten når Jesus dømmer, er at han vil frikjenne.
Derfor kan vi lese i begynnelsen av Johannesevangeliet: Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

Det er godt at de som har gitt denne søndagen navn, har kalt den ikke bare Domsssøndag, men også Kristi kongedag. På jordens siste dag møter Jesus oss som konge. Han er kongen somfører oss inn i sitt rike.

Den handlingen Jesus gjør når han tar vår skyld på seg, er kjernen i all kristentro. Derfor er det helt avgjørende for et menneske å oppdage Jesus.

Og i det lille evangeliestykke vi har lest i dag, viser Jesus oss nettopp det:
Til dom er jeg kommet til verden, så de som ikke ser, skal se.

Dette sier Jesus etter at han har helbredet en mann som var født blind. Han spyttet på jorden og lagde en deig som han smurte på mannens øyne. Så ba han mannen gå til Siloa-dammen og vaske seg. Mannen gjorde som Jesus sa, og da han kom tilbake, kunne han se. Mange av dere husker fortellingen fra bibelhistorien på skolen, og mange av dere har sikkert også tegnet Jesus som smører leire på den blinde.

En stund etter at mannen fikk synet, møter Jesus ham igjen, og da spør han: Tror du på Menneskesønnen? Mannen svarer: Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham? Jesus svarte: Du har sett ham, det er han som snakker med deg. Da svarer mannen: Jeg tror, Herre. Og så tilber han Jesus.
Da er det Jesus sier: Til dom er jeg kommet til verden, så de som ikke ser, skal se.
Jesus gav mannen synet, han som aldri før hadde kunnet se. Men helbredelsen var ikke fullført, før han hadde latt mannen se hvem han selv var.

For det er helt avgjørende for et menneske å oppdage hvem Jesus er. Det er helt avgjørende for et menneske å kunne se Jesus og si: Jeg tror, Herre. Jeg tror på deg, Jesus, jeg stoler på deg.

De som ikke ser, skal se, sier Jesus. Jesus vil åpne øynene våre, så vi ser ham.

Men så fortsetter han: De som ser, skal bli blinde. Forklaringen på dette får vi når Jesus kommer i samtale med fariseerne. Dere sier at dere ser, sier Jesus, men dere vil ikke se hvem jeg er. Dere kaller meg en løgner og bedrager. Derfor er dere i virkeligheten blinde. Å stå rett foran Jesus og ikke ville se hvem han er, det er katastrofe. Det avgjørende er å stole på Jesus, å tro på Jesus.

Derfor er det helt avgjørende for et menneske er å oppdage hvem Jesus er. Og når det skjer, er det som når en blind får synet.
Dette er et kjent tema i en sang som de fleste av dere kjenner godt: Amazing grace.

Amazing grace!
How sweet the sound
that saved a wretch like me!
I once was lost, but now I’m found,
was blind, but now I see.

Den sangen skal dere synge når jeg går ned av prekestolen.
Anders organist og jeg er blitt enige om at vi lar dere synge den norske teksten. Det kan bli litt krevende å få med seg innholdet i alle versene ved å synge på engelsk. I salmeboken står både den engelske teksten og en norsk oversettelse. Og dere kan gjerne studere den engelske teksten når dere kommer hjem.
Den har en dramatisk bakgrunn. John Newton levde på slutten av 1700-tallet. Han hadde forlatt sin barnetro, drev slavehandel og levde et vilt liv. Etter å ha overlevde et forlis, vendte han tvert om. Han gjenoppdaget Jesus, og opplevde sterkt at Jesus tok imot den verste synder, og det er det han synger om i Amazing grace. Den er blitt kanskje den mest sungne salmen i hele verden.

Ingen av oss har en lignende livshistorie bak oss. Men alle er vi helt avhengige av å få se Jesus.

En gudstjeneste har som hovedsiktemål at vi skal se Jesus. Når vi går hjem igjen etter en gudstjeneste, skal vi kunne si: Jeg har sett Jesus.

Noen av oss husker en gammel bedehussang, som er en bønn, og som handler om det vi nå snakker om:

Sett meg så jeg ser deg, Jesus,
sett meg opp til deg,
så at dine kjære øyne festes kan på meg.

I en gudstjeneste er det dette som skjer. Jesus setter oss slik at vi ser ham.
Salmene, tekstene, bønnene – alt sammen er der for at Jesus skal bli synlig for oss.

Når vi samles om en barnedåp, er det for at Jesus skal bli en virkelighet i livet til det lille barnet. Det aller beste mor og far kan gjøre for barnet sitt, er å bringe barnet sitt til dåp og la barnet få Jesus som en del av livet sitt.
I dag har Elin og Håvard gjort det aller beste de kunne for lille William. De bragte ham til Jesus. Jesus ble en del av Williams liv. Og etter som William vokser til, skal han oppdage stadig nye sider ved Jesus. I dag begynte det.

Når vi samles til nattverd, da er det Jesus som setter oss der vi kan se ham. Det er et under som skjer. Du rekker frem hånden din. Jeg legger et lite stykke brød i den. Jesus sier at nå tar du imot ham, helt fysisk. Det er hans egen kropp som han gav for å gjøre opp for vår skyld.
Du dypper brødet i vinen hos klokkeren. Vinen er Jesu blod, som han lot renne for at våre synder skulle bli tilgitt.
Det er Jesus som har gjort deg seende. Du ser Menneskesønnen. Og han tror du på. Han stoler du på.
Jesus har presentert seg selv. Nå vet du hvem du kan stole på. Dommedag er ingen trussel. Dommedag er du trygg, du møter du ham som dømmer deg fri. I dommen blir du frikjent, og det skjer for Jesu skyld.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.